Jeg har kommet inn i en sånn irriterende søvnvane. Egentlig er målet å legge meg ti og stå opp seks på hverdager. Men i det siste har kroppen skreket etter senga i nitida på kvelden, og om morgenen våkner jeg konsekvent FØR alarmen klokka seks. Dette har jo fordelen med at jeg får ekstra tid på morgenen, så stort sett går det greit.
Men når jeg på fredagen har jobbet 11 timer, hatt besøk, sovnet et par timer senere en vanlig, og så våkner før halv seks på lørdagen: DA er det et problem. Problemet er ikke “Hva skal jeg gjøre når jeg står opp klokka kvart på seks om morgenen.” Jeg kan sy, lese, hekle, høre lydbok, blogge, eller se serie. Men problemet er: “Hvordan i alle dager skal jeg klare å overleve – og være godt selskap – på ungdomsmøtet i kveld!?” For jeg vet uten tvil at trettheten vil komme. Om det er klokka 8 (når møtet begynner), eller klokka 9 (når vi skal være sosiale og prate med alle) vet jeg ikke enda. Men jeg vet at søvnen vil innhente meg.
Problemet mitt er at når jeg først har våknet på morgenen, så er det ytterst sjelden jeg sovner igjen. Det er rett og slett for mange ting som suser gjennom hodet. I dag tidlig var det en god blanding av minner og drømmer. Du vet når du er så våken at du kan styre drømmen litt, på en måte. Og vagt er oppmerksom på at dette ikke er virkelig. Den første “drømmen” var at jeg skulle ta bussen igjen.
Da jeg gikk på videregående i Flekkefjord, hoppet jeg på bussen rett utenfor huset. Selv om det ikke var busstopp der, pleide bussen plukke meg opp langs fylkesveien, siden det var et stykke til nærmeste stopp. Og i drømmen min skulle jeg altså innom skolen av en eller annen grunn. Jeg husket hvor skremmende det var å vente på bussen i mørket etter en ferie; ville bussen huske å stoppe for meg? Og jeg husket den store frykten som kom dersom det var en ny bussjåfør som kjørte rett forbi meg. Det var to timer til neste buss, og da kom jeg for sent til skolen. I hvert fall, så stod jeg der, og var litt nervøs for om bussen ville hente meg. Eller om den allerede hadde kjørt. Men så kom heldigvis bussen, og jeg hoppet på. Så plutselig våknet jeg med et rykk idet jeg kom på at jeg skulle til Stavanger, og denne bussen gikk til Flekkefjord! Jeg ble liggende å fundere mens hjerterytmen roet seg ned. Og så kom et annet minne smygende.
Omtrent da jeg gikk på ungdomsskolen var min nærmeste vennegjeng et trekløver; meg, Monica, og Thomas (som enda ikke var kjæresten min). Dette er noen år siden. Facebook var helt i startfasen, CDer var vanlig å kjøpe, og ingen hadde hørt om Netflix. Men alle hadde hørt om MSN. For dere unge lesere, så var (eller er?) MSN en chatte-plattform. På en måte forgjengeren til facebook. Der la vi til venner, og chattet i timevis. I hvert fall; Vi tre vennene chattet så mye, og hadde (tydeligvis) så mye interessant å si, at vi lærte oss morse-alfabetet, så vi kunne chatte helt hemmelig på MSN. Jeg husker enda at n er -.
Så begynte tankene mine å flyte videre – til julefeiring. Hvor gøy det er å pynte til jul, bake julekaker og julegaver. Og hvor skuffet jeg ble første året pappa ikke lenger gadd å ha juletre i huset. Verden raste nesten sammen, Og det skal sies at jeg var godt oppi (om ikke ferdig med) tenårene da det skjedde. Jeg driver enda å prosesserer denne fryktelige avgjørelsen…
Du skjønner kanskje tegningen: Nå var hjernen min totalt våken, drøm hadde glidd over i virkelighet, og jeg begynte å legge planer for dagen. Da var det bare å stå opp. Og min første handling denne første lørdagen i advent ble å tenne i ovnen, blogge om morgenen min. Og nå skal jeg lese i bibelen, drikke en varm kopp te, og kose med koseklumpen min 🙂
God morgen!