ingrids mirakler!

Husene står tett, som puslebrikker som egentlig ikke passer, men er blitt klemt sammen. Små hus med bølgeblikk-tak og murvegger. I gatene er det mye liv. En skitten hund som graver i en stor haug med søppel. Tre små barn som triller på klinkekuler. Musikk dundrer ut fra et av husene og en mann kommer ut derfra med en sigarett i munnen. Vi er i slummen i Brasil.

Det ble flere turer til slummen mens vi var i Brasil. På husmøter, hjemmebesøk eller bare for å se til noen av barna vi kjente fra prosjektet. Det ble mange sterke opplevelser. Mange triste liv. Men også mange lyspunkter. Mange som får et nytt liv gjennom arbeidet som Turid og Karl driver. Mange som treffer Gud og får en ny innstilling; en vilje til å gjøre noe med tilværelsen sin. Og det er egentlig hva mange av dem trenger. Det hjelper ikke å gi dem penger. De må ha en ny innstilling. Noe som egentlig er veldig mye vanskeligere å gi dem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette er Luis. Her får han en gave fra fadderne sine. Vi var hjemme å besøkte ham. Vi er litt usikre på om vi satt i tiss eller spy. Det var i hvertfall en stor flekk på senga. Vi ble enige om tiss rett før Luis kom hjem.

Her tar jentene oss med på en tur gjennom slummen. “Dere er tryggere hvis dere går sammen med noen av barna,” sa Turid. Så det gjorde vi. Jenta til vestre heter Viktoria, og er fra prosjektet 🙂

En samling jenter i slummen. Viktoria på toppen, og Brenda i midten. Veldig søte alle sammen! Litt etter dette bildet ble tatt lekte vi noen leker og jentene danset og sang litt for oss.

Inne i et av de nokså fine husene. Han i svart hadde bygget dette huset for moren sin før hun døde. Det var drømmen hans. Nå studerer han til å begynne å jobbe på sjøen. Han mangler enda ti prøver som han må bestå, men så er han sikret jobb. Dette er en av solskinnshistoriene.

Dette huset var litt mindre fint, men jeg tok ingen bilder inni. Jordgulv og mye rot. Men for all del; de hadde TV. Her besøkte vi ei jente fra prosjektet som het Samara og hadde et lite husmøte.

Det er på en måte vanskelig å fatte. Selv når jeg står der og går i de skitne gatene og kjenner den litt stramme lukten. Gang på gang må jeg minne meg selv på “tenk at de bor sånn.” Tenk at dette er livet til så mange barn og voksne. Det gjør meg egentlig veldig trist. Skulle bare ønske jeg kunne gjøre mye mer for dem.

Det viser seg at både jeg og Bente har veldig hundetekket. Spesielt i Brasil. Jeg har alltid visst om denne egenskapen, men jeg tror Bente ble litt overasket da hun fant ut hvor elsket hun var av disse hårete skapningene. Og kanskje enda mer overasket da hun fant ut at hun likte dem bittelitt selv også. I hvertfall noen av dem. Nå skal jeg presentere dere for noen av våre nye hundvenner (eller fans, om du vil). (Jeg gir dem navn, for å ha noe å kalle dem.) Ingen av disse hundene har noen eiere, i hvertfall ikke som de fortalte oss.

Dette er Kræsh. Han fulgte etter oss da vi gikk en tur i byen Mogi. Plutselig ble han nesten påkjørt fordi han fulgte etter oss over en vei. Heldigvis stoppet bilen (noe som ikke er en selvfølge i Brasil). Da fikk vi i hvert fall ikke en ulykke på samvittigheten…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her ser du Neibo. Han var naboen vår, og likte å sove i bunnen av trappa. Hans yndlingsaktivitet var å klø seg på rumpa med tennene sine.

Her ser du Dalton. Han diltet etter oss en hel runde rundt et vann. Ganske søt, og meget veloppdragen.

Dette er Vokteren. Han bodde utefor leiligheten vår i flere dager. Hver gang vi gikk forbi likte han å kikke litt opp på oss og kanskje til og med logre bittelitt med halen. Vi ble etterhvert ganske glad i vår egen lille vakthund før han plutselig forsvant igjen en dag.

Det var egentlig overaskende hvor veloppdragne alle hundene i Brasil var. Jeg er i hvert fall kjempefornøyd når de holder seg på bakken, og ikke kommer bort å snuser på oss en gang (Selv om jeg har veldig lyst til å klappe dem har jeg blitt godt opplært til å styre unna i utlandet)

Bente har sendt inn en klage til bloggen. Hun finner det litt merkelig at hovedpersonene i Brasil-historien enda ikke har blitt avbildet på bloggen. Hvis det skulle være noen tvil, så er det altså meg og Bente som er hovedpersonene i Brasil for tida (så var det sagt).

Her kommer noen bilder av oss to fra Brasilturen:

Bente og Ingrid i slummen en tur med masse herlige unger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ingrid og Bente i Rio de Janeiro med Kristusstatuen

Ingrid og Bente som soler seg

Ingrid og Bente som spiser Brasiliansk (Jada, vi spiste mye ute…)

Nå har jeg vært i Brasil i nesten to uker, og jeg har lært meg å føre en samtale på portugisisk. (Noe som er veldig greit da ingen snakker verken engelsk eller norsk her) Det er bare èn bestemt samtale da. Den går omtrent slik: (Jeg er firkanten, og streken som svarer er brasilianeren)

#Hei

-Hei

#Hvordan går det?

-Bra.

#Jeg heter Ingrid. Hva heter du?

-Jeg heter *navn*. Du er fin!

#Takk! Ha Det.

Det virker kanskje tynt, men denne samtalen har gitt meg mange brasilianske venner. Spesielt barn. Og jeg kan vel ikke forvente så masse mer på to uker heller. Det er forresten veldig vanlig å si at folk er fine her i landet. På onsdag var vi i Rio og vandret i gatene, og plutselig gikk en dame forbi og sa: “Dere var noen pene jenter.” Man får god selvtillit av å prate med folk i Brasil.

Her er noen av de nye venenne mine i slummen. Jeg skal skrive mer om det senere altså. Men se så søte!
Ser du hun gravide i bakgrunnen? Vi skal antagelig i babyshower til henne i morgen. Spennende!

Turid og Karl driver et misjonsarbeid her i Brasil; Àrvore da Vida. Gjennom dette arbeidet, og menigheten, som heter Filadelfia betyr de en enorm forskjell for masse barn, ungdom, voksne og hele familier. Men det er ikke alt. De er også noen typer med en fantastisk personlighet. Jeg har kommet frem til at det er noe helt spesielt med misjonærer. Vet ikke om det er fordi de opplever så mye sterkt, eller rett og slett at du må ha disse egenskapene for å bli misjonær, men de har noen fellestrekk:

*Skikkelig flinke med mennesker. Du føler deg tatt vare på og godtatt, uansett.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

*Veldig brennende for det de tror på. Det er ikke bare det at de ?føler at de bør? gjøre ting. Men alt blir en hjertesak. For eksempel Turid og Karl; De er så glade i familiene i slummen som om det var deres egne.

Jeg har i hvert fall kost meg masse med å bli bedre kjent med dem, og inspirert av pågangsmotet til å gjøre noe med den verden i lever i. På bildet under var vi ute å spiste kinesisk. Veldig kos 🙂





Æææh, nå har vi bare to hele dager igjen her i Brasil! Skikkelig trist, men det blir jo greit å komme hjem også. Kan bare ikke si at jeg gleder meg til å bytte ut 35 grader og sol med 4 minusgrader og snø… Her er forresten huset til Turid og Karl også:



Bente og jeg er nå i Brasil, nermere bestemt i Rio. Koser oss masse! Her er bare noen flotte bilder som har dukket opp tidligere på turen:

Appelsintre i hagen til Turid og Karl

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og, ja. Jeg er jo facinert av sommerfugler. Og Brasil er fullt av dem!

Dette er et lilla tre som vokser rett utenfor huset vårt. De er også overalt i Brasil. Jeg liker det!

Enda et bilde tatt rett i fra vinduet i leiligheten vår.

For et land!

 Nå er det på tide å skrive litt om prosjektet. Som nevnt er jeg i Brasil for tiden, sammen med Bente. Vi arbeider (hvis det går an å kalle det arbeid) på et prosjekt som heter Àrvore da Vida. Hver dag kommer rundt hundre barn til oss før eller etter skolen og får mat, kjærlighet, lek og kristen undervisning.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi har nå vært med på prosjektet en hel uke, og det er så SpennendeogTristogLykkeligogKjekt. Det er liksom så masse. Vi ser virkelig hvor stor forskjell dette gjør for barna, og det er utrolig sterkt, og så gøy å få være en liten del av. Det eneste vi egentlig gjør, er å være med barna. De har allerede lærere og så videre, men vi er på en måte bare der. Snakker med dem (så godt det lar seg gjøre uten å kunne portugisisk), holder dem i hendene og tar dem opp på fanget. Men jeg tror det er viktig. Mange av disse barna fra slummen trenger rett og slett å vite at de er elsket.



Her er det fargelegging som pågår 🙂

Dette bildet er tatt rett før mat. Vi har alltid ris og bønner og noe kjøtt. Veldig god mat! 🙂

Nå reiser vi til Rio i noen dager. Det er ganske trist, men vi har faktisk bare to dager igjen på prosjektet nå; torsdag og fredag. Og så reiser vi hjem igjen til Norge på lørdag. Tiden går så fort!

Det har blitt mye spising ute her i Brasil. Men til slutt, den fjerde dagen klarte vi å lage vår egen mat. Det ble nudler, og smakte ok, men litt kvalmende. Vet ikke om det var et sjakktrekk å blande den med pølsesmak og den med ostesmak. Det hørtes jo ok ut i teorien, men jeg tror ostesmaken ødela litt.

Vi gjør egentlig myyyye mye mer spennende enn det jeg blogger om. Men har ikke tid til alt, for jeg har mer å oppleve! Men det meste kommer på bloggen etterhvert 😉

I kveld skal vi ut å spise.

Det er faktisk ganske mye som er urettferdig i Brasil. For eksempel det faktum at noen ikke har råd til å betale begravelsen til sin avdøde sønn, mens andre bor i flotte villaer og kjøper klær som er dyrere enn i Norge. Hele gjengen på prosjektet er ganske nedfor i dag, fordi det er en av guttene som døde i natt. Flott om dere ber for familien som er helt i fra seg nå.

Vi prøver å holde humøret oppe, og må bare presisere hvor utrolig urettferdig det er at noen har et så utrolig kult hus som Barbie-huset:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette huset ligger rett i nærheten av der Turid og Karl bor. Der er det ikke lov å ha to like hus. Og da eieren av dette huset fikk rosa i stedet for lilla maling, ble det fort døpt til Barbie-huset. Og så bare eskalerte det. Haha, jeg synes i hvertfall det er morro! 

Hvis noen stusser litt over skrivefeil i overskriftene mine for tida, så er det bare fordi de er skrevet på dialekt. De er alle sitater fra enten meg eller Bente.

PS: Det er også urettferdig med myggstikk. Spesielt når man har over førti.

Jeg våkner til lydene. Lyder. Lydene i Brasil er et helt orkester av forskjellige lyder. Helt i bakgrunnen ligger den jevne tonen som minner om gresshoppesang. Den har vært tilstedeværende helt siden vi ankom. Men de andre lydene har forandret seg i morgentimene. Det første jeg legger merke til er en hane som galer. Langt borte, og bare av og til. Så kommer fuglesangen. Det starter med en fugl og vokser seg til en symfoni av kontinuerlig kvitring. Til denne bakgrunnsmusikken er det flere komponenter. Hundene har stoppet å bjeffe. Jeg hører padder som kvekker; langtrukne, skrukkete lyder. Jeg hører festlige fugler som overdøyver den konstante kvitringen med høyere lyder. Jeg ser for meg svære frosker som fanger feite fluer med tunga. Fargerike fugler som pusser fjærene for å pynte seg til den kommende morgenen. Innimellom kjører også en bil forbi. Den har en ujevn lyd som vitner om humpete veier og gjørmete sand…

Joda, bare lydene i Brasil har fenget meg voldsomt helt fra begynnelsen, og jeg skreiv ned dette i dagboka første morgenen. Jeg legger mindre merke til symfonien nå, men det er ikke til å unngå å legge merke til at alt som foregår ute høres veldig godt inne.