Jeg våkner til lydene. Lyder. Lydene i Brasil er et helt orkester av forskjellige lyder. Helt i bakgrunnen ligger den jevne tonen som minner om gresshoppesang. Den har vært tilstedeværende helt siden vi ankom. Men de andre lydene har forandret seg i morgentimene. Det første jeg legger merke til er en hane som galer. Langt borte, og bare av og til. Så kommer fuglesangen. Det starter med en fugl og vokser seg til en symfoni av kontinuerlig kvitring. Til denne bakgrunnsmusikken er det flere komponenter. Hundene har stoppet å bjeffe. Jeg hører padder som kvekker; langtrukne, skrukkete lyder. Jeg hører festlige fugler som overdøyver den konstante kvitringen med høyere lyder. Jeg ser for meg svære frosker som fanger feite fluer med tunga. Fargerike fugler som pusser fjærene for å pynte seg til den kommende morgenen. Innimellom kjører også en bil forbi. Den har en ujevn lyd som vitner om humpete veier og gjørmete sand…
Joda, bare lydene i Brasil har fenget meg voldsomt helt fra begynnelsen, og jeg skreiv ned dette i dagboka første morgenen. Jeg legger mindre merke til symfonien nå, men det er ikke til å unngå å legge merke til at alt som foregår ute høres veldig godt inne.
