Vinden suser, og jeg kjenner tærne langsomt miste følelsen til tross for innpakningen på to par med sokker, og tykke vintersko. Jeg kjenner iveren som skyter fart under meg. Hun har ikke på langt nær kommet opp i toppfart enda, men sikter mot himmelen! Det går fortere og fortere, og jeg kjenner hele kroppen stramme seg idet jeg må prøve å stoppe de enorme kreftene som lengter etter å forsette til musklene ikke klarer mer. Hesten må motvillig stanse når hun nermer seg enden av gjorde, og sekunder etter farer vi nedover andre veien igjen. Plutselig klarer jeg å miste kontrollen. Hun bukker og skaper seg. Jeg mister den høyre tøylen og stigbøylen, og kjenner salen skli langsomt mot venstre samtidig som jeg desperat prøver å klore meg fast, holde balanse, og holde igjen hesten av alle krefter. Det var kanskje mest flaks at jeg klarte å holde meg på til vi kom til den andre enden av jordet.
Gøy var det alikevel! og jeg kom meg fort opp igjen i salen. Om jeg hadde fallt av hesten hadde jeg nok ikke fått de store skadene av å falle ned i snøen, uansett:)
Apropo snøen! Det snødde stjerner! Snøfnuggene var store, og hadde klare stjerneformer! fant som kjent ingen like, men nydelige kan ingen benekte at de var! Glitrende og hvite i den rødbrune hestepelsen, som er ekstra tykk og myk nå om vinteren:) Skulle ønske jeg hadde et bra nok kamera, så jeg kunne ta bilde av de bittesmå miraklene(snøfnuggene, hestene kommer senere)! legger alikevel med noen glitrende vinterbilder i fra Februar i år:)
