Et av mine nyttårsforsett 2013 er å lage 20 matretter som jeg aldri har prøvd før. Siden jeg begynner å bli voksen, så prøver jeg å bli litt mer voksen i matveien også. Og voksne damer lager jo fancy salater! Siden jeg har begynt å bli skikkelig glad i pesto nå, og siden Kylling, Pasta og Kinakål er forholdsvis trygge ingredienser, så gledet meg da jeg fant Denne oppskriften, og matrett nummer 16 var bankers! Serverte salaten sammen med Focaccia som jeg hadde laget tidligere på dagen 🙂
Jeg skjønner ikke helt hvorfor kyllingen ble så mørk i fargen. Soyasausen i marinaden tok helt av i farge! Det var ikke sånn på bildet i oppskriften, så jeg vet ikke om jeg skulle hatt en annen type soyasaus? Menmen. Ellers var jeg meget fornøyd. Kylling er jo bare en sikker vinner!
Hver dag i Advent skal jeg dele et bibelvers som jeg liker. Fordi hver dag i advent, skal man vente på noe godt. Fordi bloggen min skal brukes til å spre små mirakler til alle dere som leser. Og fordi bibelvers har åpnet opp for mange små mirakler for meg!
Vi kristne er ikke bedre enn andre mennesker. Vi er frelst av nåde; det betyr at det er ufortjent. Frelsen vår er en ufortjent gave fra Gud, så ingen av oss trenger å skryte eller føle seg bedre enn noen andre. Vi er alle like mye verdt, og vi er alle underordnet Gud. Så slutt å streve etter perfeksjon. Kom som du er, og vær sikker på at Gud vil ha deg! 🙂 Og når du henger med Jesus, så fyller han opp sprekkene, sårene og arrene dine, så du blir helt perfekt! 🙂
When I got home that night my wife served dinner, I held her hand and said, I?ve got something to tell you. She sat down and ate quietly. Again I observed the hurt in her eyes.
Suddenly I didn?t know how to open my mouth. But I had to let her know what I was thinking about divorce. I raised the topic calmly. She didn?t seem to be annoyed by my words, instead she asked me softly, why?
I avoided her question. This made her angry. She threw away the chopsticks and shouted at me, you are not a man! That night, we didn?t talk to each other. She was weeping. I knew she wanted to find out what had happened to our marriage. But I could hardly give her a satisfactory answer; she had lost my heart to Jane. I didn?t love her anymore. I just pitied her!
With a deep sense of guilt, I drafted a divorce agreement which stated that she could own our house, our car, and 30% stake of my company. She glanced at it and then tore it into pieces. The woman who had spent ten years of her life with me had become a stranger. I felt sorry for her wasted time, resources and energy but I could not take back what I had said for I loved Jane so dearly. Finally she cried loudly in front of me, which was what I had expected to see. To me her cry was actually a kind of release. The idea of divorce which had obsessed me for several weeks seemed to be firmer and clearer now.
The next day, I came back home very late and found her writing something at the table. I didn?t have supper but went straight to sleep and fell asleep very fast because I was tired after an eventful day with Jane. When I woke up, she was still there at the table writing. I just did not care so I turned over and was asleep again.
In the morning she presented her divorce conditions: she didn?t want anything from me, but needed a month?s notice before the divorce. She requested that in that one month we both struggle to live as normal a life as possible. Her reasons were simple: our son had his exams in a month?s time and she didn?t want to disrupt him with our broken marriage.
This was agreeable to me. But she had something more, she asked me to recall how I had carried her into out bridal room on our wedding day. She requested that every day for the month?s duration I carry her out of our bedroom to the front door ever morning. I thought she was going crazy. Just to make our last days together bearable I accepted her odd request.
I told Jane about my wife?s divorce conditions. . She laughed loudly and thought it was absurd. No matter what tricks she applies, she has to face the divorce, she said scornfully.
My wife and I hadn?t had any body contact since my divorce intention was explicitly expressed. So when I carried her out on the first day, we both appeared clumsy. Our son clapped behind us, daddy is holding mommy in his arms. His words brought me a sense of pain. From the bedroom to the sitting room, then to the door, I walked over ten meters with her in my arms. She closed her eyes and said softly; don?t tell our son about the divorce. I nodded, feeling somewhat upset. I put her down outside the door. She went to wait for the bus to work. I drove alone to the office.
On the second day, both of us acted much more easily. She leaned on my chest. I could smell the fragrance of her blouse. I realized that I hadn?t looked at this woman carefully for a long time. I realized she was not young any more. There were fine wrinkles on her face, her hair was graying! Our marriage had taken its toll on her. For a minute I wondered what I had done to her.
On the fourth day, when I lifted her up, I felt a sense of intimacy returning. This was the woman who had given ten years of her life to me. On the fifth and sixth day, I realized that our sense of intimacy was growing again. I didn?t tell Jane about this. It became easier to carry her as the month slipped by. Perhaps the everyday workout made me stronger.
She was choosing what to wear one morning. She tried on quite a few dresses but could not find a suitable one. Then she sighed, all my dresses have grown bigger. I suddenly realized that she had grown so thin, that was the reason why I could carry her more easily.
Suddenly it hit me? she had buried so much pain and bitterness in her heart. Subconsciously I reached out and touched her head.
Our son came in at the moment and said, Dad, it?s time to carry mom out. To him, seeing his father carrying his mother out had become an essential part of his life. My wife gestured to our son to come closer and hugged him tightly. I turned my face away because I was afraid I might change my mind at this last minute. I then held her in my arms, walking from the bedroom, through the sitting room, to the hallway. Her hand surrounded my neck softly and naturally. I held her body tightly; it was just like our wedding day.
But her much lighter weight made me sad. On the last day, when I held her in my arms I could hardly move a step. Our son had gone to school. I held her tightly and said, I hadn?t noticed that our life lacked intimacy. I drove to office?. jumped out of the car swiftly without locking the door. I was afraid any delay would make me change my mind?I walked upstairs. Jane opened the door and I said to her, Sorry, Jane, I do not want the divorce anymore.
She looked at me, astonished, and then touched my forehead. Do you have a fever? She said. I moved her hand off my head. Sorry, Jane, I said, I won?t divorce. My marriage life was boring probably because she and I didn?t value the details of our lives, not because we didn?t love each other anymore. Now I realize that since I carried her into my home on our wedding day I am supposed to hold her until death do us apart. Jane seemed to suddenly wake up. She gave me a loud slap and then slammed the door and burst into tears. I walked downstairs and drove away. At the floral shop on the way, I ordered a bouquet of flowers for my wife. The salesgirl asked me what to write on the card. I smiled and wrote, I?ll carry you out every morning until death do us apart.
That evening I arrived home, flowers in my hands, a smile on my face, I run up stairs, only to find my wife in the bed ? dead. My wife had been fighting CANCER for months and I was so busy with Jane to even notice. She knew that she would die soon and she wanted to save me from the whatever negative reaction from our son, in case we push through with the divorce.? At least, in the eyes of our son?- I?m a loving husband?.
The small details of your lives are what really matter in a relationship. It is not the mansion, the car, property, the money in the bank. These create an environment conducive for happiness but cannot give happiness in themselves.
So find time to be your spouse?s friend and do those little things for each other that build intimacy. Do have a real happy marriage!
Dette er ikke skrevet av meg, men hentet HER. Bildet er også lånt fra den siden..
Etter jul skal jeg ikke ha engelsk noe mer. Da skal jeg kun ha Pedagogikk, jo også skrive Bachelor da. Dette året med engelsk har vært veldig koselig, og blitt godt kjent. Så det er nesten litt trist å skilles nå. Etter siste eksamen gikk vi derfor ut å spiste. (Pluss at vi skal opprette en Forening (Men la oss kalle det en klubb fordi Elisabeth synes “forening” er gammeldags). Så helt slutt er det ikke på alle vennskapene heller!)
Vet at bildet er MegaUklart. Men sånn er det noen ganger, og jeg synes de fine jentene gjør opp for det!
Så vi spiste altså en middag på den italienske restauranten La Piazza i Stavanger. Jeg fikk litt flashback til da jeg var i York med denne gjengen, for da spiste vi så mye fancy mat (eneste som ikke var likt var prisene!). Kos! Sjekk den fine maten min under! Den var meget mektig, ganske god, og sånn passe dyr. Hvis noen lurer mer på hvordan det er å studere for å bli lærer i Stavanger, kan du ta en titt HER. #mat #spise #italia #venner #studie #ferie #student #skole #forening
Hver dag i Advent skal jeg dele et bibelvers som jeg liker. Fordi hver dag i advent, skal man vente på noe godt. Fordi bloggen min skal brukes til å spre små mirakler til alle dere som leser. Og fordi bibelvers har åpnet opp for mange små mirakler for meg!
“Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet!
For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.”Josva.1.9.
I dag vil jeg bare minne deg på at du ikke trenger å være redd; for Gud er med deg!
Nå er jeg litt mindre syk. I dag kan jeg nok våge meg litt mer ut av døra. Planen for dagen er å jobbe i litt i blomsterbutikken, og så kommer Sølvi-Oline på besøk i ettermiddag. Vi har et lite planleggingsmøte å gjennomføre! Når vi snakker om planlegging, så har jeg forresten også tatt på meg å lære noen ungdommer et dramastykke til lørdag. Det blir stas! 🙂
En dag jeg sitter på toget, oppdager jeg plutselig at Jesus sitter like i nærheten av meg. Han drikker en øl. Men det er ikke meg han har kommet for å snakke med. Han vil snakke med gutten på setet bak, han med gipset arm.
«Hva er det som har skjedd?» spør Jesus.
Hvis det var noen andre som hadde spurt, kunne gutten ha svart unnvikende, men nå er det jo Jesus han snakker til. Jeg vet ikke om gutten hadde truffet Jesus tidligere, men han nøler iallfall ikke med å svare. Uten tanke på at alle i togkupeen kan høre det, begynner han å fortelle.
Han forteller om den forbannede fyren (Jesus tåler såpass) som drikker og slår moren hans. Gutten skulle egentlig ha vært på besøk hos moren i Göteborg hele helgen, men i går kveld var det blitt bråk. Fyren hadde vært full, og gutten hadde gått imellom for å forsvare moren. Det var derfor han hadde armen i gips nå.
Jesus lytter, og når gutten trenger det, hjelper Jesus han på vei.
Etter slagsmålet hadde fyren kastet ut både gutten og moren, og de hadde tatt inn på et ungdomsherberge. Nå var gutten på vei nordover igjen, og moren skulle komme etter. De skulle bo sammen, og gutten skulle beskytte moren mot alle drukkenbolter. Det hadde visst vært flere tidligere, men nå skulle det bli slutt på den slags.
Jesus lytter helt til siste ord er sagt. Da går gutten sin vei, og Jesus forsvinner han også. Det er bare mannen med ølen igjen.
«Jeg er imponert over hvor god du er til å lytte,» sier jeg til han. «Ja, jeg ble virkelig overrasket over at gutten åpnet seg så totalt for meg,» svarer han.
Jeg er ikke overrasket, tenker jeg. Du hadde jo Jesus i dine øyne. Men det sier jeg ikke.
Denne historien er ikke skrevet av meg, men lånt i fra Bibel.no. Den minner meg om at vi som er kristne har Jesus inni oss, og at det jeg gjør, er det Jesus får gjort. Vi må kanskje bli enda flinkere til å se mennesker rundt oss, og møte dem på den måten Jesus ville ha gjort det 🙂
Det virker kanskje utenkelig. Ufattelig, Uutholdelig og urimelig. Kanskje du ikke en gang klarer å se for deg et slikt liv. Men jeg har oppdaget det; Det finnes et liv uten mascara!
Det er vel kanskje to måneder siden nå. Jeg skulle sminke meg. Sakte, smertefullt gikk det opp for meg; Mascaraen var borte! Jeg tenkte at den ville dukke opp snart. Men akk, nei. Og uten mascara er det ikke noe vits med øyenskygge eller eyeliner (ikke for meg i det minste).
Nå som jeg er avvendt, har jeg egentlig sett at livet uten mascara ikke er så ille. Man slipper å fjerne sminken når man egentlig vil rett i seng. Man slipper å våkne opp og angre på at man ikke fjernet sminken allikevel. Og man slipper de litt mørkere ringene under øynene. For ikke å snakke om selvtillitten! Nå som jeg har sett at ingen stempler meg som monster uten mascara har selvbildet steget med minst tre poeng (!?)
Siden jeg enda er for fattig (eller gjerrig eller noe) til å kjøpe meg en ny maskara i Norge, har jeg nå omsider bestilt en på Ebay. Så får vi se om jeg får den før jul…
Bildet er ikke av meg, og ikke uten mascara. For på tross av alle de fordeler et mascara-løst liv har, så er nydelige, fotogene øyne ikke en av dem. Derfor puttet jeg inn dette bildet av Ane fra 2010.
Hvem andre takler en dag eller en måned uten mascara?? 😛
Hver dag i Advent skal jeg dele et bibelvers som jeg liker. Fordi hver dag i advent, skal man vente på noe godt. Fordi bloggen min skal brukes til å spre små mirakler til alle dere som leser. Og fordi bibelvers har åpnet opp for mange små mirakler for meg!
Dette bibelverset er virkelig en av mine favoritter. Så godt det er å vite at Han har fredstanker for oss. At han har planer om en fremtid, planer om håp, for meg. Minn deg selv på dette bibelverset når alt ser mørkt ut! 🙂
Dagens bilde er tatt av noen av englene jeg hekler for tida. Jeg ligger enda ganske etter med produksjonen, fordi det er hele tiden nye som bestiller. Til nå har jeg solgt over 80 engler, og tjent over to og et halvt tusen kroner til barna i slummen i Brasil. Les mer om dette juleprosjektet mitt HER.
Jeg har også blitt skikkelig, skikkelig forkjøla. Hodet er som bommul-og-betong-legering, nesa bytter på å være potte tett, og å sildre som en bekk, og når jeg svelger kjenner jeg antydningen til en sirkelsag i halsen. Mens jeg venter på at jeg skal bli friskere, holder jeg meg innendørs med teen og kakaoen og prøver å overbevise meg selv om at jeg skal få gjort noe nyttig.
Nå leser jeg systematisk igjennom bibelen for andre gang, og har tenkt til å skrive litt om hver bok ettersom jeg blir ferdig.
Tittel: Første Kongebok (11 av 66)
Forfatter: Ukjent. Muligens Jeremia.
Datering: 560-538 f.kr.
Innhold: Boka inneholder historien til kongene i Israel og Juda, og starter med Kong Salomo. Du kjenner kanskje historien om hvordan Salomo fikk sin visdom? Vi ser hvordan de ulike kongenes valg om å gå lenger og lenger bort fra Gud påvirker hele landet Israel. Profeten Elia er også en viktig mann mot slutten av denne boka. Jeg er spesielt facinert av hvordan Elia møter Gud i Kapittel 19, vers 11->
Min Mening: Det er vanskelig å få en oversikt over alle kongene og deres regjeringstider, men budskapet om å holde seg til Herren kommer klart frem som det viktigste for meg akkurat nå.
Nå har jeg lest en seksdel av bøkene i bibelen for denne gang! Men i antall sider er det nok nærmere en fjerdedel av hele bibelen, for de første bøkene er de lengste 🙂
