Det var en vakker dag, og siden vi allerede var på veien, bestemte jeg og Thomas oss for å tusle en liten tur på stranda, og ta noen bilder. Så vi svingte inn på en rasteplass, og begynte å gå over jordet mot sjøen…
Men jeg forstod fort at dette ikke kom til å gå. For hvert skritt ble jordet våtere og mer gjørmete, så jeg ropte ut en advarsel til Thomas “jeg tror vi må snu…!” Men det var for sent. Gubben hadde trådd under med joggeskoene, og jeg ble stående hjelpeløs å betrakte det som nå skjedde.
Han hoppet videre mot en tue, som viste seg å være enda mer våt og synkende, og for å ikke synke for dypt, måtte han skynde seg. Så han hoppe-løp oppover jordet i det som viste seg å være en dypere og dypere myr/bekk. Med et plask sa det stopp da han kom frem til enden av jordet, strømgjerdet, og det dypeste gjørmehullet til nå – som gikk opp til knærne i graps.
Du kan si det sånn at vi kom oss aldri til sjøen.
Nei, så kjedelig da :-/
Hihi, ser ut som det for sent uansett 😉