De siste ukene har vært ganske innholdsrike og travle, og jeg kjenner at jeg er ganske sliten. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i følelsen, spesielt nå på våren når skolen har innspurt, og arrangementene blir fordoblet.
Jeg haster fra jobb til jobb, fra planleggingsmøte til evalueringsmøte. Med full jobb, og mange fritidsaktiviteter blir tiden knapp. De tingene som tar mest tid nå om dagene er: jobben som lærer, jobb i planteskolen, planlegging av teamturen til Albania, planlegging og gjennomføring av ungdomsarbeid hver helg, planlegging av hvordan Jesusgruppene skal organiseres til neste år, pluss undervisningen til annenhver uke. Og for ikke å glemme en avslutningsfest som nærmer seg! Dessuten har vi husarbeid, og tid med Thomas, og en god del venner.
Venner er et kapittel for seg selv. Jeg liker å ha mange venner! Da har man mer å spille på når andre er opptatt. Men nå føler jeg litt på at ingen er “skikkelig” venner. Jeg har mange jeg kan spørre om å finne på noe, men ikke så mange som faktisk stiller opp hvis jeg trenger det. Gang på gang kan jeg invitere og invitere, med mange avslag, og ytterst få tilbake-invitasjoner (vi snakker forhold 1:20 her). Det har begynt å bli litt slitsomt, så jeg må nok kanskje gjøre noe. Kanskje tilbringe enda mer tid med de vennene jeg vet at jeg kan stole på? Selv om det vil gå ut over andre igjen…
Dette ble et litt åpent og personlig innlegg. Håper at noen kan relatere.
Når alt det er sagt, så vil jeg også legge til at jeg er lykkelig. Jeg liker å ha det travelt, og jeg vet at mange av vennene mine er glad i meg, selv om det noen ganger kan virke litt ensomt. Jeg har utrolig mye å være takknemlig for: en mann som elsker meg, en Gud som ser meg, og et liv med masse meningsfylt innhold. Jeg sutrer nok litt, men egentlig har jeg det utrolig bra 🙂
