Å være på tur alene med hunden i skogen er noe av det fineste. Det er faktisk helt herlig. Så avslappende, og så vakkert! Skogbunnen breier seg utover med et irrgrønnt moselag, og små hvite blomster. Fuglene synger i symfoni, og Chessie prøver halvhjertet å jage et ekkorn før hun kommer travende tilbake til meg med en hale som logrer trofast. 
Jeg er veldig sosial av meg, så jeg pleier veldig sjelden å gå tur alene – jeg ser på det som en god anledning til å snakke med noen. Men når jeg allikevel gjør det, så våkner den introverte siden av meg. Den siden som elsker stillhet og fred, og som kjenner energinivået stige betraktelig ute i det fri. 
Hun plasker uti, og rister det av seg igjen. En god egenskap, når man tenker over det!
Dette treet i blomst er faktisk et godt minne for meg. Jeg, Thomas og Monica skulle lage en film. Jeg og Monica var alvejenter (eller noe), og Thomas var den skumle kjempen som hadde tatt meg til fange. Når jeg klarte å rømme, fant jeg Monica boende i dette blomstertreet, og vi klatret oppi, og satt å spiste surblader og gaukesyre-blomster som vi hadde plukket selv. Filmen kom aldri så langt, men det ble jammen noen gode minner av hele episoden!
Ha en nydelig søndag, alle i sammen!
Naturen så virkelig flott ut her ja. Morsom historie bak det treet, hehe 😀
Måtte du også ha en nydelig søndag!