En typisk dag er igang, og Ingrid drar seg motvillig opp av senga 04.45. Etter tre timer på skolen klarer hun å overtale seg selv til å lese litt pensum på den to timers lange bussturen hjem. Hun har deretter to timer før gjestene kommer. Nødrydding pågår. Etter at besøket har gått hjem, bestemmer Ingrid seg for at hun må bruke denne tiden til noe nyttig. Så hun tar med seg hunden på joggetur. Det er midt på den joggeturen at det skjer.
Ingrid får et plutselig innfall i det hun ser en benk. Både hun og hunden ender opp på den benken. Uten noen spesiell hensikt, uten noen spesiell nytte. Og hun kjenner en mektig følelse. En følelse som hun neste hadde glemt, men som blir vekket til liv av den glassklare overflaten på elva hvor bevegelse kun blir avslørt av bladene som seiler sakte langs vannskorpa. En følelse som blir vekket av den beroligende lyden av nølende fuglesang blandet med en øredøvende, herlig, magisk og levende stillhet.
I en travel hverdag blir jeg noen ganger så opptatt av at alt jeg gjør skal være nyttig. Hvert rolige øyeblikk skal brukes til å lese pensum, strikke noe, eller treffe venner. Men noen ganger må man bare legge travelheten til side, og bare være stille, og kjenne hvor herlig stillheten er!
Andre som av og til må minne seg selv om at stillheten faktisk har verdi?
