Hun glir. Flakser ikke med vingene en gang, men glir som en pil gjennom lufta.
Et øredøvende skrik trenger seg igjennom hvert atom,
og hun stuper.
Tenk å være en ørn!
Tanken slo meg på tirsdag, for nesten en uke siden, da jeg fikk se en ørn på nært hold for første gang. Noe så majestetisk skal en lete lenge etter. Du ser det bare på måten den flyr…
Det som skjedde var egentlig litt irriterende, men det kan du lese om under bildene.
Det hadde seg slik at etter at ørna satte seg til i skogen over elva, som du ser på det siste bildet, så nektet hun å røre seg så mye mer. Jeg fikk god tid til å prøve å få bildene klarest mulig. For eksempel låste jeg speilet og tok på tidtaker for å få mindre vibrasjoner (hadde dessværre ikke med stativ). Til slutt gav jeg opp og gikk videre, den store avstanden (og elva) satte begrensninger for kameralinsa og meg.
Da jeg hadde gått et lite stykke hørte jeg plutselig at endene i elva flakset opp i panikk. Jeg snudde meg, og så ørna suse mot dem. Klattete fikk jeg opp kamera idet ørna svinget rundt, og kom Rett mot meg. Den var kanskje ti meter over hodet mitt på det nermeste (men vanskelig å vurdere sånt. i hvert fall skikkelig nerme). Jeg fomlet med kamera. Da jeg prøvde å ta bildet var tidtakeren på, altså tok den ikke bilde før etter to sekunder. Da hadde selvsagt ørna flyttet seg igjen. I full fart fikk jeg av tidtakeren, og mens ørna fløy fra meg (men fremdeles var ganske nerme) klikket jeg på avtrekkeren – Men så var speillåsen enda på! Det vil si at jeg må trykke to ganger på avtrekkeren før bildet tas, og når jeg endelig fikk til å treffe var ørna forsvunnet mot Haua sentrum.
Litt triste greier, men alikevel en ultraspennende opplevelse.
Her er minnet som er igjen, det eneste bildet jeg fikk tatt mens ørna var super-nær meg:
eg he bare sitt EIN ørn i heila mitt liv 😀
Men den der så jo litt større ud 😀