Det er noen ting vi ikke liker å tenke på. Ting som angår oss, men som vi skulle ønske at ikke angikk oss. Som at vi – 20% av verdens befolkning – forbruker 80% av verdens ressurser. Som at hvis alle i verden skulle hatt samme forbruk som oss nordmenn, måtte vi hatt tre jordkloder for at ressursene skulle strukket til. Som at vår luksus (at vi kan kjøpe billige klær) betyr at tusener av andre mennesker må leve i ytterste fattigdom. Dette har jeg blitt minnet ekstra på i det siste, og jeg skammer meg nesten litt over at jeg nylig la ut et shopping-innlegg om de billige klærne jeg hadde funnet meg.
Så saken er denne: For at vi skal ha et liv i overflod med masse mat, masse klær, og masse dilldall, så må en haug med mennesker arbeide til umenneskelige timer for umenneskelig lave lønninger som nesten ikke strekker til til mat en gang.
Det er urettferdig.
Og hva kan vi gjøre med dette? Jo, vi kan begynne å tenke på hva vi gjør. Vi kan handle mindre klær som vi ikke vet hvor kommer i fra. Vi kan generelt handle mindre klær – arve mer, gjenbruke mer, lage mer selv, handle på Fretex…. Og vi kan støtte de kjedene som faktisk er fairtrade – hvor man kan stole på at arbeiderne får ok lønninger. Etter å ha lest en del om emnet nå på skolen (i forbindelse med redesign) har jeg i hvertfall tenkt til å bli flinkere til å ikke kaste ting. Gjenbruk er greia!
Hvis du vil trosse din egen egoisme, og se på noe som kanskje vil gi deg en tankevekker – ta en titt på serien Sweatshop som aftenposten har lagt ut. Den handler om norsk ungdom som reiser til Kambodsja for å se hvor klærne deres kommer i fra. Episode 1 finner du HER. Episodene er korte, og tankevekkende.
Bildet er i fra slummen i Brasil. Jeg vet at det ikke er samme sak, men det var så nær jeg kom.