Sigøynernes barn

En liten gutt på 2-3 år blir tatt hardt i armen av en mor som vil noe annet. Gutten setter seg ned på bakken og begynner å sutre. Moren hans fiker raskt til ham på kinnene og drar ham med seg. Tårene strømmer nå nedover kinnene til den lille gutten. Hun trekker ham etter seg, og de kjempende små armene og beina blir avbrutt av noen kraftige rykk i armen som gutten dingler etter.Hjertet mitt verker. Øynene har lagret et minne de helst vil glemme. Og det verste er at ingen andre reagerer. Dette er hverdagskost. Hva som skjer bak lukkede dører er noe jeg helst ikke vil tenke på.

Utsnittet ovenfor er tatt fra dagboka mi i Slovakia. Vi får se flere vonde scener i løpet av uka blandt sigøynerne. Barn som blir sparket og slått og herset med. Barn som er helt alene. Uoppdragne barn. Barn som stjeler og sniker. Barn som ikke kan noe for hva de er, og hva de gjør.

Vi må være takknemlige for det vi har. Takknemlige for den barndommen du er velsignet med. Og sende en tanke til dem som kanskje ikke har en kjærlig familie.

Nå mener ikke jeg at alle sigøynere behandler barna sine galt. Ikke i det hele tatt! Og det er mange norske barn som også lever i et mareritt. Men blandt sigøynerne var det mer sosialt akseptert å “behandle barna sine som man vil” og fysisk straff er mer vanlig enn det vi er vant til her hjemme. Og det er litt vondt å se når man vet at barneoppdragelse ikke behøver å være så… brutalt.