Det er som om frykten er levende. Den griper hardt tak i meg, og holder meg der. Jeg kveles, og jeg kjemper, men det er nytteløst; Jeg kjemper mot meg selv. Det er så vanskelig for folk å forstå, for det er så dumt.
Frykten kan alikevel ikke beseires. Uansett hvor teit og unødvendig og dumt det er, så er det ingenting jeg kan gjøre for å forbedre det. Positive tanker virker fjerne og uekte. Trøstende ord blir tomme.
Jeg har tannlegeskrekk. På en eller annen teit måte blir jeg bare skikkelig redd og uvel og dårlig når jeg er hos tannlegen. Tannlegen er snill, men det hjelper ikke nok. Uansett hvor mange positive tanker jeg har inni hodet så hjelper det ingenting når jeg begynner å kaldsvette. Når det svartner for øynene og jeg vet jeg holder på å besvime.
I Hagen til naboen har det i det siste samlet seg en liten flokk med fugler. Hver gang jeg går ut døra flakser noen av de mest pysete opp i pæretreet. De mer modige, som han på bildet, blir sittende helt til jeg kommer kjempenerme.
Vet at sola ødelegger dette bildet ganske, men fuglene var jo pene:) (troor at dette er gråtrost)
Dompapper har til og med kommet allerede! Nå er det snart jul! Fikk dessværre ikke tatt bilde av hannene med den fine rødfargen på brystet. men hunnene er ganske fine de også, eller hva synes du?
Hvis jeg tenker meg om, og er helt ærlig. Hvor mange av de kristne møtene jeg går på forandrer meg? Jeg går på i gjennomsnitt et møte i uka, noen ganger litt mer. Av disse får jeg kanskje et overnaturlig møte med Gud på ett av 20 møter. Eller mindre.
Det er ganske trist. Spørsmålet er egentlig hvorfor jeg gidder å gå alikevel? Uke etter uke prioriterer jeg ungdomsmøter over å være med famlien. Over å være alene med Thomas, og over å endelig slappe litt av.
Hvis vi heller spør: hvor mange av møtene påvirker meg? Er kanskje svaret litt mer oppmuntrende. Jeg blir påvirket på mange måter; av Gud, fordi han er der. Av det taleren sier, og av folkene som er menigheten.
Poenget mitt er at det er egentlig mange fordeler for meg i å gå på møte hver uke i pinsemenigheten Betania.
Vitsen med å gå på kristne møter for meg
*Er hovedsaklig å møte Gud. Var det ikke for at Gud lever, og at jeg opplever han, så hadde det vert ganske så dumt å møttes i en liten menighet hver eneste helg. Selv om jeg ikke har de store åpenbaringene hvor tårene siler nedover kinnene hver gang, så er det deilig å ha litt avsatt tid til Gud.
*Felleskapet er også kjempeviktig for meg. Jeg har mange av vennene mine i menigheten, og elsker å treffe dem ofte! Dessuten er det alltid moro når det kommer noen nye jeg kan bli kjent med!
*Jeg har en oppgave. Det gjør at jeg føler meg verdsatt, nyttig, og at jeg gjør noe bra med livet mitt! Dessuten styrker det følelsen av felleskap!
*inspirasjon og lærdom får jeg under talene, og samtaler jeg har med folk. Jeg lærer noe nytt hele tiden! Nye måter å se på ting, nye måter å forstå ting!
Dette anbefaler altså på det sterkeste! Møter gir meg så mye…
Legger ved et litt random bilde av Charlotte på knaben i fjord. En av de flotteste jentene på jord! (klikk på navnet for å komme til bloggen hennes).
Savnet er stort nå som hun har flyttet til drammen et år!:)
Noen ganger er det bare kjempegøy å leke seg i photoshop. Det var nettopp det meg og kjæresten min gjorde for et par dager siden; Først tar vi bilder, deretter redigeres de, og limes sammen. Sjekk ut fotobloggen til Thomas Her.
Nå skal jeg prøve å få meg dette snodige kjæledyret igjen! Sea Monkeys’ene mine fikk en brå slutt sistgang da hele bollen ble tømt hensynsløst ned i senga mi av hunden.
Nå har jeg satt dem på bordet, ikke i vinduskarmen! Genialt!
Så har jeg brukt en dag på rensing av vann, en dag på å ta oppi eggene, også matet jeg dem i går. Har enda ikke sett noen som har klekket, men sist gang tok det litt over en uke før jeg så dem, for de er så små!
Her er mitt forrige innlegg om Sea Monkeys: http://ingridsmiracles.blogg.no/1274169745_n_er_de_her.html
Ikke den beste tiden i ditt liv? Ikke noe som stemmer? Føles det som om alt bare er kaos og rot? Sånn er det ofte for oss ungdommer. Noen ganger kan det hjelpe å høre på en sang som denne:
Lørdag var jeg på ungdomsmøte på Moi! Vi hadde laget et stort lovsangsteam for anledningen som jeg var med i. Det var så gøy å synge med de dyktige folkene! Dessuten en herlig stemning!
Kristoffer Stensheim talte for kvelden. Han snakket om det å være en menneskefisker, og poengterte at vi skulle være yrkesfiskere, ikke sportsfiskere. En yrkesfisker vier hele livet sitt til det han gjør, og gir seg ikke med litt motgang. Han er ikke opptatt av å bli sett på og beundret, men brenner for det han gjør.
Det var også dans og annen underholdning i løpet av kvelden.
Til slutt ble kvelden avsluttet av konsert av Thomi med band, og Compass. Helt fantastisk!
Her er en film som viser noe av det som skjedde:
har “Stjålet” mange av bildene, men de uten navn har jeg tatt selv.
Her er et bilde fra dansen; Utrolig kult!
Foto: Morten Hauan
Oss som synger; John-Kenneth, Sølvi-Oline, Guro, Meg.
Foto: Simen Løvgren
Foto:Simen Løvgren
Foto: Morten Hauan.
Pause mellom møtet og konserten:
Først konsert med Thomi med band. Du kjenner kanskje noen av dem som “Thomi og Dani” fra Norske Talenter. Thomi har også vert med i x-factor. Foto: Morten Hauan
Stakkars Thomi hadde skikkelig vondt i halsen; stor respekt av at han alikevel gjennomførte konserten!
Foto: Daniel I. Tønnessen.
Så stod Compass for tur! Et fantastisk band i fra østlandet. Det eneste som ikke var bra var at jeg ikke kunne noe serlig av sangtekstene, også det at de ikke er på spotify! Foto: Daniel I. Tønnessen.
