Hva er vitsen med kristne møter for deg?

Hvis jeg tenker meg om, og er helt ærlig. Hvor mange av de kristne møtene jeg går på forandrer meg? Jeg går på i gjennomsnitt et møte i uka, noen ganger litt mer. Av disse får jeg kanskje et overnaturlig møte med Gud på ett av 20 møter. Eller mindre.

Det er ganske trist. Spørsmålet er egentlig hvorfor jeg gidder å gå alikevel? Uke etter uke prioriterer jeg ungdomsmøter over å være med famlien. Over å være alene med Thomas, og over å endelig slappe litt av.

 

Hvis vi heller spør: hvor mange av møtene påvirker meg? Er kanskje svaret litt mer oppmuntrende. Jeg blir påvirket på mange måter; av Gud, fordi han er der. Av det taleren sier, og av folkene som er menigheten.

Poenget mitt er at det er egentlig mange fordeler for meg i å gå på møte hver uke i pinsemenigheten Betania.

Vitsen med å gå på kristne møter for meg

*Er hovedsaklig å møte Gud. Var det ikke for at Gud lever, og at jeg opplever han, så hadde det vert ganske så dumt å møttes i en liten menighet hver eneste helg. Selv om jeg ikke har de store åpenbaringene hvor tårene siler nedover kinnene hver gang, så er det deilig å ha litt avsatt tid til Gud.

*Felleskapet er også kjempeviktig for meg. Jeg har mange av vennene mine i menigheten, og elsker å treffe dem ofte! Dessuten er det alltid moro når det kommer noen nye jeg kan bli kjent med!

*Jeg har en oppgave. Det gjør at jeg føler meg verdsatt, nyttig, og at jeg gjør noe bra med livet mitt! Dessuten styrker det følelsen av felleskap!

*inspirasjon og lærdom får jeg under talene, og samtaler jeg har med folk. Jeg lærer noe nytt hele tiden! Nye måter å se på ting, nye måter å forstå ting!

 

Dette anbefaler altså på det sterkeste! Møter gir meg så mye…

Legger ved et litt random bilde av Charlotte på knaben i fjord. En av de flotteste jentene på jord! (klikk på navnet for å komme til bloggen hennes).

Savnet er stort nå som hun har flyttet til drammen et år!:)

 

    1. Jeg går på møter hovedsaklig for å lære mer. Jeg vil suge til meg så mye som mulig av Guds Ord! Om jeg ikke får noe utav det én, ti eller tjue ganger, så er jeg klar for at Gud kan si meg noe viktig akkurat DEN kvelden/morgenen. Jeg lytter til den som taler, leser i min egen bibel og ber om at Gud skal vise meg hva det betyr i MITT liv. Dersom jeg føler at jeg går bare på rutine, er jeg nødt til å ta en runde med meg selv. Dersom møtegang bare blir en rutine; vil jeg være åpen for å ta imot Guds Ord når Han faktisk vil si meg noe? Antageligvis ikke… Jeg vil mest sannsynlig sitte der, gjøre det som alle andre gjør (og som jeg gjør til vanlig), fordi det er rutine. Derfor: be om å bli møtt, be om å være (år)våken og be om å være mottakelig! Gid bless, no stress!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg