Da jeg var liten, var vi aldri på stranda. I hvert fall ikke som jeg kan huske. Det var først når jeg ble ungdom, og fikk venner med lappen at jeg oppdaget at det faktisk ikke er “så” langt til ei strand.
Miriam hadde heller aldri vært på strand før, men da været var på sitt fineste i slutten av August, bestemte jeg meg for at vi måtte utnytte de siste sommerdagene, og komme oss til sjøen!
Og det ble en så herlig dag! Helt rart å tenke på hvor mange fine øyeblikk vi kunne ha gått glipp av 🙂 
Thomas og Ninja var også med, men T var ikke helt god i ryggen, så han gikk glipp av en del av moroa. 
Vi lette etter dyr, fant skjell, klatret på steiner og fjell, vasset og koste oss. 
Miriam pratet ivrig med folk hun møtte, og fikk flere “venner” – hun fikk til og med tigget til seg å låne en vannkanne ;P 
*SmiiilllllL* 
Denne dagen vil lenge minne meg om å gjøre det lille ekstra for å komme seg ut og rundt – at hverdagen blir så mye mindre hverdag, og mye mer eventyr om man finner energi til å gjøre noe litt utenom det vanlige!
