I det siste har jeg gått flere toppturer, og det merker jeg at jeg virkelig har savnet i den mørkeste årstiden! Jeg suger til meg hvert solglimt, og elsker den verkende følelsen i beina som betyr at jeg har tatt litt i.
Disse bildene er fra Åmotfjellet, en topp som kun tar under en time å bestige, og som gir oss utsikt over store deler av Sokndal! Ninja er alltid med på tur, og det er så deilig på denne årstiden, når hun kan springe løs i skog og hei. 
Miriam blir også med på tur! Vi har gått (altfor) mye med vogn, så det var en kjekk avveksling å gå med bæresele. Selv om det er tungt, er det tilfredsstillende å få det til. Og jeg blir ikke så vond i ryggen som da hun pleide å henge på magen. 
Ofte får jeg med meg lillebror på tur. Det er jo mye kjekkere å gå sammen.
Jeg har også klart å karre meg på hundeterning et par ganger. Veldig gøy! Men i dag ble det en bommert. Jeg gikk ut til solglimt, men endte opp i tidenes haglbyge med den forskrekkende hunden og halvsovende babyen. Etter tjue minutters tur og ti minutters trening hadde babyen våknet, hundepelsen var full av hagl, og jeg hadde iskalde fingre. Så vi gav oss litt tidligere enn vanlig. Bildet er fra forrige trening, da været spilte mer på lag. 
I tillegg til Anders, har jeg Alina også til turvenn. Kjekt at flere enn meg har tid på dagtid. Enn så lenge 🙂
God tur!
