Det var en gang et krigsskip som seilte av sted på havet. En dag var været forferdelig, og ut a ingenting dukket det opp et lys rett forut. krigsskipet sendte ut signaler om at skipet måtte flytte seg, for nå kom han kjørende for fullt! Han fikk straks melding tilbake om at lyskilden ikke hadde planer om å flytte seg. "Jeg kjører rett på," sa krigsskipet, "Jeg har ikke tenkt å bøye av uansett!"
En båt seilte av sted på havet med fullt mannskap om bord. Underveis ble mannskapet irritert over måten kapteinen styrte båten på, og ville bestemme selv. De begikk mytteri mot kapteinen, fanget ham og bandt ham fast i en lugar nedi skipet. Etter en stund på sjøen traff de et skjær og båten sank. Da ee gjenlevende ble innkalt til intervju om hva som hadde skjedd, unnskyldte alle seg med at det var ikke de som var kapteinen, så det var ikke deres ansvar. Når kapteinen kom frem sa han; Jeg satt fastbunnet nedi lugaren. Dette har de påført seg selv..
Fant denne lignelsen på www.shammen.blogg.no:)
Når vi ikke godtar Jesus som vår frelser(kaptein) kan han heller ikke frelse oss! Vi må stole på ham hele tiden for at han skal redde oss.
En lysstråle som går igjennom universet kan du ikke se. Den er usynlig. Lys er usynlig. Men når lyset treffer noe, så ser du det. Lyset må reflekteres.
Jesus er verdens lys. Jesus er usynlig, og vi kan ikke se Jesus. For at de som ikke tror, skal se Jesus og komme til tro på Ham, så må vi som allerede har fått sett Han, være med på å reflektere Han slik at de andre kan få se Verdens lys.
Vi må leve tydelig. Be om tilgivelse ofte. Være en god refleks- en person som Gud kan få skinne på, slik at alle de som enda ikke har sett Verdens lys, må få se det og bli med i den store familien som skal hjem til Himmelriket.
Jesus sa: ?Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.?
Joh. 8,12
Synes denne lignelsen som noen delte på smootown.no var så bra, så legger den inn på bloggen min her:)
Las en kjempefin sammenligning eller noe i går. Har lyst til å male dette.
Men det var en berømt sjakkspiller som skulle si noe om et malri kalt "Sjakk matt." Etter å ha studert bildet av et sjakkbrett en stund sa han; "Kongen har et trekk til"!
Selv om det ser du til at livet er "sjakk matt" og at du har tapt, så har kanskje Kongen (Gud) et trekk til!
I en Håpløs situasjon kan Gud skape håp.
Noen som kan sjakk som kunne ha forklart meg hvordan dette brettet kunne ha sett ut? Jeg har vikrelig lyst til å lage et sånt bilde! Kanskje du kjenner noen som er flinke i sjakk?
Uansett
Litt om blogging og kommentarer:
Jeg blogger ikke for å få kommentarer.
Det er alltid koselig å få tilbakemeldinger på hva dere liker/ikke liker på bloggen min. Eventuelt bare få vite hvem som leser bloggen min! Er kjekt når noen kommenterer, for da kan jeg gå inn på deres blogg for å ta en titt. Men vær så snill: Kjedelig med kommenarer som :
"Fin blogg! Ta en tur innom min blogg, og kanskje kommenter tilbake? Da blir jeg kjempeglad!"
I slike kommentarer forsvinner de første ordene totalt i det andre! Dropp det, så tar jeg heller turen innom bloggen din:)
(Hvis du trenger å skrive slik for å få folk til å lese bloggen din, er den nok ikke så interessant.)
Det var en gang et kongerike. Menneskene som bodde der, var ikke spesielt ulike oss. De hadde hus å bo i, biler å kjøre i? De hadde tv, radio, iPod og alt de måtte ønske seg. Og alle hadde det egentlig veldig bra! Kongen var svært glad i folket sitt; ingen løy og ingen stjal. Alt var helt fantastisk.
Men én dag skjedde det noe i det lille kongeriket. Plutselig begynte folk å baksnakke hverandre, og så begynte de å lyve hverandre rett opp i fjeset? Så begynte noen å stjele, og noen begynte å sloss. Til slutt gikk det så langt at noen ble drept. Kongen var helt fra seg og skjønte at noe måtte gjøres! Derfor tilkalte han sine nærmeste rådgivere, og skrev ned lover som sa at baksnakking, lyving, stjeling, slåssing og drap ikke var lov. Den som brøt noe av dette, skulle få 40 piskeslag. Etter at loven hadde trådd i kraft, ble kongeriket som normalt igjen. Folk sa unnskyld til hverandre, ga tilbake det de hadde tatt og lappet opp hverandre etter slåsskampene.
Så en dag, kom to av kongens tjenere løpende: ?Konge, konge! Det er noen som har brutt loven! Hva skal vi gjøre?? Kongen kjente en klump i halsen; han var jo så glad i alle innbyggerne i landet sitt! Han sa at tjenerne skulle ta med den skyldige inn, og da han fikk se hvem det var, knuste hjertet hans. Det var hans egen mor. Kongen ville ikke at moren skulle få piskeslagene, men samtidig visste han at han ikke kunne gjøre forskjell når han hadde laget en lov for hele kongeriket.
Mannen med den store pisken kom inn, og moren lå bøyd på huk; klar for å ta imot straffen sin. Mannen løftet armen, men rett før han senket den og slo, kastet kongen seg over moren slik at han var den som tok imot alle de 40 piskeslagene. Så mye elsket han moren sin, at han ofret seg selv.
Denne historien hørte jeg fra gruppa Reboots (Ungdom i Oppdrag, Skien)?forestilling?
På samme måte har Jesus ofret seg selv for oss. Det er vi som handler galt, men Jesus døde for vår skyld på korset. Gud har laget et sett med regler for oss, slik at vi skal leve et fullverdig liv sammen med Ham. Ikke for å dømme oss, og at noen er bedre enn andre. Men for at Gud vet hva som er best for oss. Alle er vel enig i at det er galt å drepe? Eller å baksnakke? Eller å lyve? Eller å stjele? Dette er de ti bud. De er ikke harde, vanskelige regler gitt av en dømmende Gud som er ute etter å ta oss. De er kjærlige regler, gitt av en omtenksom Gud som kun ønsker det beste for oss! Men som menneskene i kongeriket gjør vi likevel gale ting, og fortjener straff. Idet vi trår fram for å ta imot straffen vår, kaster Jesus seg fram og tar piskeslagene selv. Men for at det skal skje i det hele tatt: må vi takke ja til tilbudet. Kongen reddet moren sin fordi det var moren hans; en utrolig nær relasjon. På samme måte vil Jesus redde oss dersom vi er i en nær relasjon med Ham; vi må si ?ja, Jesus! Jeg vil følge deg, og lære hvem du er!?
jeg igjen fant denne på bloggen til Maria(http://rejoice.bloggbyen.com/). Synes det var en fin historie:)
Du har sikkert stilt deg selv eller blitt spurt: Hvorfor tillater Gud ondskapen hvis Gud er god? Det finnes mange svar på det spørsmålet og vi skal ikke gå inn på dyp filosofisk tenking. Jeg ønsker bare å dele en enkel historie som kan være med på å få deg til å reflektere over akkurat dette spørsmålet.
Det var tidlig opp denne dagen, men heldigvis var det ikke noe spesielt på plakaten. Hans Kristian hadde lenge tenkt tanken på å komme seg til frisøren for å få seg en hårklipp, barbering og en kjapp hodemassasje. Vel fremme og rumpa godt plantet i stolen gjorde frisøren som fortalt. Underveis ble de pratende om livets store og små spørsmål. Godt i gang med samtalen kom frisøren til å fortelle at hun ikke trodde på Gud. Hun begrunnet det med at det var så mye ondskap i verden: krig, sult og sånn. Hans Kristian satt stille og hørte på frisøren prate, men var fristet til å svare på tiltale siden han var kristen. Problemet var at han ikke visste hva han skulle svare på et slikt spørsmål og lot derfor til å tie.
Da frisøren var ferdig og Hans Kristian hadde takket for samtalen og klippet, gikk han ut av frisørlokalet. På utsiden lå en uteligger som så ut til å mangle dusj, hårklipp og hva annet på flere måneder. Han stormet tilbake inn i frisørsalongen og skrek ut ?Jeg tror ikke frisører eksisterer?. Frisøren ble noe forskrekket og spurte hva han mente. Hans Kristian gjentok seg selv: ?Jeg tror ikke frisører eksisterer?. Frisøren tok til ordet og sa: ?Det er helt absurd. Jeg har akkurat klippet håret og skjegget ditt; det er ingen tvil om at frisører eksisterer?.
Hans Kristian var rask til å svare: ?Uteliggeren på utsiden av frisørsalongen har langt, skittent hår og et utrimmet skjegg ? frisører kan derfor ikke eksistere.? Frisøren responderte ved å si: ?Ja, men det er jo fordi de ikke kommer til meg.??. ?Akkurat?, svarte Hans Kristian. ?Sånn er det med Gud også; hadde bare mennesker kommet til han.?
"God: How do we change the world? Evan Baxter: One single act of random kindness at a time."
Det at verden skulle ha blitt til av Big Bang, er en lite sannsynlig teori etter min mening. At masse ingenting skal bli til masse masse! Jeg tror at en av de følgende alternativene må stemme:
1:Universet har alltid eksistert
2: Gud har alltid eksistert.
Samtidig er det like usannsynlig at noe har vert for alltid, som at det har en begynnelse… Men jeg mener at Det er mer sannsynlig at Liv – følelser, tanker, trær, innsjøer, blomster, alt som er vakkert – har blitt skapt, og ikke bare kommet med en tilfeldighet! Det Vil jeg ikke tro på en gang; da mister livet mitt all mening også, og jeg tror mennesker trenger noe å leve for! At verden er blitt til ved en tilfeldighet har jeg to sammenligninger med:
1. Et puslespill med millioner av brikker. Det ligger i en boks, og hvis du rister på boksen i millioner av år…. Tror du da det blir til et helt bilde?
2. En urmakerbutikk med masse deler til å lage klokker av blir sprengt i lufta. Tror du det blir noen ferdige klokker av det? eller noe annet nyttig?
Jeg tror det trengs en deigner. En til å pusle sammen brikkene, eller bygge urene… Selvsagt er det fremdeles et valg om du vil tro at Universet alltid har eksistert, eller Gud alltid har eksistert, og jeg velger at det er en designer først! En som har tenkt ut alt dette andre. Noe som gir mening(ikke bare at vi lever, og så dør, og egentlig bare er en klump med atomer og molekyler som er helt forutsigbare).
Forskjere er uenige i om det finnes en Gud eller ikke, men Alle forskere er enige i at de ikke vet, eller kan definere liv. De vet ikke hva liv er, eller hva som skaper liv. De har heller ikke klart å skape liv ut av noe som er dødt.
Bare dette sier meg at noe smartere må ha skapt mennesket, og for den saks skyld alt annet liv. Når vi(som er så smarte) ikke kan skape liv, hvordan kan en eksplosjon klare det?
Flere rakk opp hånden, og han fortsatte: "Jeg vil gi denne seddelen til en, men først vil jeg gjøre noe med den." Han krøllet seddelen sammen til en kule. Så spurte han: "Er det fremdeles noen som vil ha den?" Flere rakk opp hånden igjen.
Så tok han seddelen, la den på gulvet og tråkket den ned i det skitne gulvet. Seddelen var nå både skrukkete og skitten. "Er det fremdeles noen som vil ha den" spurte han, og flere hender gikk i været.
"Mine gode venner, i dag har dere lært en verdifull lekse. Uansett hva jeg gjør med denne seddelen, er det noen som vil ha den. Det er fordi dere vet at verdien av den er uforandret selv om den er både skitten og skrukkete."
Mange ganger i våre liv blir vi "krøllet sammen" eller tråkket ned i skitten, på grunn av avgjørelser som blir tatt og omstendigheter som dukker opp. Vi føler oss kanskje verdiløse.
Uansett hva som hender vil du aldri miste din verdi. Du er verdifull og spesiell, glem aldri det!
Dette må være den mest kjente av slike historier, men det er jo kjempebra også! Hør også den nydelige sangen
Leona Lewis – Footprints in the sand.
FOTSPOR I SANDA! En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at han spaserte langs stranden sammen med Herren! Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne. For hvert bilde han så, oppdaget han at det var to par fotspor i sanden; det ene var hans egne, og det andre var Herrens.
Da det siste bildet fòr forbi over himmelen, så han tilbake på forsporene i sanden. Han la merke til at mange ganger i livets løp var det bare ett par forspor. Da oppdaget han også, at det var de gangene da livet hans hadde vært vanskeligst og mest smertefullt!
Dette forsto han ikke, så han spurte Herren: 'Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg for å følge deg, ville du alltid gå med meg, og aldri forlate meg. Men du ser at da min nød var størst, og livet var vanskeligst å leve, da var det bare ett par fotspor.
Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest? Da svarte Herren: 'Mitt kjære og dyrebare barn! Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst – og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.
Fikk en innskytelse – eller ide om du vil – på bussen i dag. Skrev den kjapt ned, og den passet fint til bloggen min for tida, så denne lignelsen har jeg skrevet selv:
Styrket av prøvelser
Lars jobber på et kontor, og har en stor utfordring hver dag. Han har en kollega som alltid kommer trekkende både i pausene og midt i arbeidsdagen med de store smultringene sine, og søler melis over alt innimellom sine småfrekke kommentarer om rotet på pulten til Lars. Når Lars forteller at han er opptatt, og vil ha matro blir han bare ledd av, og kollegaen blir sittende å skravle om alle de merkelige tingene hunden hans gjør. Lars vil ikke være uforskammet, men er ikke sikker på hvor lenge han orker masete Svein som kommer rennende i tide og utide.
Om kvelden ber Lars; ”Kjære Gud, kan du ikke gi meg mer tålmodighet med Svein på jobben. Han mener ikke å være uforskammet, men han gjør meg sprø! Hjelp meg til å tåle ham, så jeg slipper å irritere meg hele tiden.”
Neste morgen våkner Lars av et sinnssvakt brøl i fra nabohuset, som har stått tomt så lenge. ”Det er de nye naboene!” sier kona, og Lars stønner høyt. ”litt av et bønnesvar!” I de følgende dagene får Lars det både i fra Svein, og den nye naboen, som etter å ha holdt et forferdelig leven hele søndagsmorgenen, slipper ungene løs, så de klarer å knuse en rute i kjelleren til Lars. Og dèt første dagen de bor der! Senere, da de treffes mer offisielt finner Lars ut at faren i familien er en arrogant, og overlegen type som ikke har det grann medfølelse. Han vil til og med at Lars skal be om unnskyldning til nabosønnen fordi han skadet seg på glass i fra den knuste ruta. Faren mente urimelig nok at ruta lå feil plassert, og dessuten tålte for lite til å være i et ”barnevennlig” nabolag.
Uansett, Lars klarer seg så vidt igjennom hverdagen uten noen voldsomme utbrudd. Han bryr seg nesten ikke om Svein på jobben lenger. Nå er det naboene som er det største irritasjonsmomentet. Han har gitt opp å be om tålmodighet, for de ble jo bare vanskeligere å holde alt inni seg etter den kvelden…
En dag treffer Lars en gammel dame på kjøpesenteret. Hun ser ut til å ha problemer med å rekke opp til øverste hylle, og Lars tilbyr seg å hjelpe.
De kommer i snakk, og Lars forteller om den plagsomme kollegaen, og de forferdelige naboene sine. Han ler når han forteller om alle strekene naboens sønn gjør, og himler med øynene av Sveins smultringinvasjoner på kontoret. Han forteller om hvor irritert han har vert i det siste, og hvordan han måtte streve for å kontrollere seg noen ganger. Han overrasker seg selv ved å bruke fortidsformen. Som om dette ikke betyr så mye for ham lengre. Da sier den gamle kona; ”Du blir vandt til det. Når vi blir utsatt for utfordringer, er det bare Guds måte å hjelpe oss til å utvikle oss!”
Dette vekker tanker i Lars, og han forstår etter hvert at Gud har vert der hele tiden. Han hørte Lars’ bønn, og gav han dermed noe annet å tenke på, slik at irritasjonen mot Svein ikke lenger betød så mye. Etter all irritasjonen hadde Lars nesten blitt immun mot brysomme folk. Han visste at de antagelig ikke mente noe med det, og at det ikke ville forandre noe om han brukte energi på å bli irritert.
Lars jobber på et kontor, og har en stor utfordring hver dag; Han har en kollega som alltid kommer trekkende både i pausene og midt i arbeidsdagen med de store smultringene sine, og søler melis over alt innimellom sine småfrekke kommentarer om rotet på pulten til Lars. Når Lars forteller at han er opptatt, og vil ha matro blir det bare ledd bort, og kollegaen blir sittende å skravle om alle de merkelige tingene hunden hans gjør. Lars vil ikke være uforskammet, men er ikke sikker på hvor lenge han orker masete Svein som kommer rennende i tide og utide.
Om kvelden ber Lars; ”Kjære Gud, kan du ikke gi meg mer tålmodighet med Svein på jobben. Han mener ikke å være uforskammet, men han gjør meg sprø! Hjelp meg til å tåle ham, så jeg slipper å irritere meg hele tiden.”
Neste morgen våkner Lars av et sinnssvakt brøl i fra nabohuset, som har stått tomt så lenge. ”Det er de nye naboene!” sier kona, og Lars stønner høyt. ”litt av et bønnesvar!” I de følgende dagene får Lars høre fornermelser både i fra Svein, og den nye naboen, som etter å ha holdt et forferdelig leven hele søndagsmorgenen, slipper sønnen løs, så han klarer å knuse en rute i kjelleren til Lars. Og dèt første dagen de bor der! Senere, da de treffes mer offisielt finner Lars ut at faren i familien er en arrogant, og overlegen type som ikke har det grann medfølelse. Han vil til og med at Lars skal be om unnskyldning til sønnen fordi han skadet seg på glass i fra den knuste ruta. Faren mente urimelig nok at ruta lå feil plassert, og dessuten tålte for lite til å være i et ”barnevennlig” nabolag.
Uansett, Lars klarer seg så vidt igjennom hverdagen uten noen voldsomme utbrudd. Han bryr seg nesten ikke om Svein på jobben lenger. Nå er det naboene som er det største irritasjonsmomentet. Han har gitt opp å be om tålmodighet, for de ble jo bare vanskeligere å holde alt inni seg etter den kvelden…
En dag treffer Lars en gammel dame på kjøpesenteret. Hun ser ut til å ha problemer med å rekke opp til øverste hylle, og Lars tilbyr seg å hjelpe.
De kommer i snakk, og Lars forteller om den plagsomme kollegaen, og de forferdelige naboene sine. Han ler når han forteller om alle strekene naboens sønn gjør, og himler med øynene av Sveins smultringinvasjoner på kontoret. Han forteller om hvor irritert han har vert i det siste, og hvordan han måtte streve for å kontrollere seg noen ganger. Han overrasker seg selv ved å bruke fortidsformen. Som om dette ikke betyr så mye for ham lengre. Da sier den gamle kona; ”Du blir vandt til det. Når vi blir utsatt for utfordringer, er det bare Guds måte å hjelpe oss til å utvikle oss!”
Dette vekker tanker i Lars, og han forstår etter hvert at Gud har vert der hele tiden. Han hørte Lars’ bønn, og gav han dermed noe annet å tenke på, slik at irritasjonen mot Svein ikke lenger betød så mye. Etter all irritasjonen hadde Lars nesten blitt immun mot brysomme folk. Han visste at de antagelig ikke mente noe med det, og at det ikke ville forandre noe om han brukte energi på å bli irritert.
