Det var ikke mange minuttene etter at hun hadde fått på seg den splitter nye kjolen før hun krabbet lykkelig oppi askehaugen som hadde samlet seg rett ved peisen. Jeg stod uvitende på kjøkkenet.
Og det var heller ikke mange minutter fra vi hadde fått ryddet opp i denne lille “misforståelsen” til hun krabbet av sted igjen. Jeg så i sidesynet at hun hadde kurs direkte mot hundeskåla. Men jeg så også at det enda var halvannen meter igjen, så jeg reiste meg ikke med en gang. Så hører jeg den karakteristiske “nomamam”-lyden som betyr at hun har stappet noe i munnen.
Da fikk jeg fart i rumpa, og kom bort til et smilende ansikt med store kuler i kinnene. Etter et litt strengt blikk datt ei hundemat-kule ut av den lille munnen, og jeg fikk et lurt smil 🙂
For å toppe en så flott dag fikk jeg ei solid bæsjebleie som hadde spredt seg utover det hele. Da var vi på antrekk nummer tre, og klokka hadde såvidt nådd lunsjtider.
Gotta love permisjons-livet 🙂 
