Jeg kjente et økende behov da jeg la meg ned om kvelden og skulle sove. Kroppen, sjelen SKREK etter alenetid. Den skrek etter å få frisk luft uten tidsfrist og stress, og uten masse folk å ta hensyn til. Før jeg klarte å sovne, pønsket jeg ut en plan…
Neste morgen var jeg oppe klokka seks om morgenen, og straks ute av døra.
Det var så forfriskende å bare gå i sitt eget tempo, og vite at både Thomas og Miriam mest sannsynlig ville sove en god stund til, uten å savne meg.
Sola og fuglene var oppe for lenge siden, og vi koste oss i lag. 
Også Ninja, da, så klart 🙂
Underveis var mange små overraskelser og oppmuntringer. 
Så endte jeg opp på toppen av Knudknuten! 
Så det er mitt beste tips til slitne småbarnsforeldre: Finn et tidspunkt der du ikke blir savnet (eller ringt ned), og stikk av! Aller helt ut i naturen 🙂
Det gjør underverker for psyken!
