Vi skulle bare på ferie, vi. Og reiste av sted med godt mot; Jeg og Thomas, lillebror Anders og BabyMiriam. Ninja ble i siste liten etterlatt hos mamma, siden vi hadde litt liten plass. Det tok timer å pakke oss inn i bilen, og etter omtrent like lang kjøring, gikk det galt.
Bilen flashet en rød varsellampe med batterisymbol. Så sluttet varmeanlegget å virke. Deretter forsvant musikken, og alt det andre som krevde strøm. Til slutt dauet bilen, midt i et kryss. Heldigvis var det ikke heelt i huttiheita, så jeg hoppet frem i førersetet, og guttene måtte ut og dytte bilen inn på nærmeste parkeringsplass. Det var heldigvis ikke å langt, og det var heldigvis en Cafê der, så vi ikke kom til å fryse ihel i bilen. Det snødde tett, og Viking hadde en travel dag. Vi ble stående der i fire timer før vi fikk ordnet med transport til verksted og leiebil, og enda hadde vi seks timer ren kjøring foran oss. Og det med baby i bilen. Da var jeg ikke særlig høy i hatten.
Særlig siden det knapt var et år siden forrige bil stoppet helt uprovosert på vei til ferie. Denne gangen skulle vi heldigvis ikke rekke et fly…. Les om forrige gang alt gikk galt HER.
Men så er det jo sånn, at selv om “alt” går galt, så er det oftest noen positive ting hvis man leter. For eksempel kunne vi jo ha risikert å bli stående langt i fra et krypinn, og sakte kjent bilen bli kaldere og kaldere. Men vi hadde det nokså greit på cafeen. Miriam holdt også humøret på topp – noe som ikke var en selvfølge! Og hun sov veldig mye av kjøretiden. Vi var fremme hos pappa på Nes klokken halv ett på natta, klare for å feriere skikkelig – siden turen ble mange ganger dyrere enn vi hadde tenkt…
