Det finnes nesten ikke grenser for hva jeg tror og tenker at jeg skal få tid til når jeg skal være i permisjon med Baby. Jeg vet jo at i teorien kan jeg bli totalt utslitt, få en fødselsdepresjon, oppleve våkne netter og gråtende baby og så videre. Men hodet mitt vil liksom ikke høre skikkelig på alt det der. Jeg tenker bare håpefullt på alt jeg har lyst til å bruke all tiden på!
- Jeg og baby skal høre masse lydbøker.
- Jeg har nettopp bestemt meg for å studere videre, mens jeg er i permisjon. Har funnet et nettbasert deltidsstudie som vil gi meg et stipend på 116 000kr (hvis kommunen godkjenner søknaden, da).
- Jeg skal bli flink til kone-ting. Holde huset ryddig. Lage skikkelig middag hver dag (etter en plan, må skjønne). Lage hjemmelaget babymat. Sy det jeg trenger av babyklær selv.
- Jeg skal få gjort alt mulig hobbygreier. Tenk bare på alt jeg kan strikke, hekle og sy når jeg er hjemme hele dagene!
- Jeg skal trene. Nå er det lenge siden jeg har hatt en fast rutine på trening. Men jeg ser for meg at jeg skal lage et kort treningsprogram med noen få øvelser, som jeg kan gjenta et par ganger i uken, og gradvis se forbedring….
- Dessuten har jeg et håp om at jeg også skal klare å bli bedre kjent med en del av damene i bygda som har flyktet til Norge. Hjertet mitt brenner for å ha et inkluderende hjem, og et inkluderende liv som kan føre til bedre integrering, og kanskje noen nye venner! Kanskje jeg starter en liten forening, eller et hobbykurs?
Så hvordan er din erfaring med permisjon? Er det en god anledning til å gjøre noen ting ekstra godt, eller er det en stressende fulltidsjobb som gir enda mindre energi til fancy babymat?
