Her har jeg samlet litt bilder fra den dagen jeg var med på ungdomsmøte i Pogradec. Dette var en veldig bra dag fordi vi fikk bønnesvar, fordi det var veldig fint vær, fordi jeg hang med verdens kuleste folk, og bare fordi. Her sitter litt av “gjengen vår” og venter på at møtegjestene skal dukke opp.
Vi bad spesifikt om at tre gutter skulle komme – tre som vi hadde møtt på gata dagen før da vi var på outreach. De hadde virket veldig interessert i Jesus, og en av dem tok imot Jesus på gata. Så vi bad inderlig, og håpte, men ble litt skuffet da møtet begynte uten at de hadde dukket opp. MEN så plutselig var de der allikevel! Litt seine, men dog.
Etter møtet tok vi med oss våre nye (albanske og en gresk) venner ned til stranda.
På stranda lage vi liv og røre med forskjellige leker og mye moro. Tross forskjellige språk og forskjellig kultur, var det gøy å henge sammen! Her ser du et klassisk tilfelle av “Ninja.”
Etterpå måtte vi prøve oss på noen av de mange aktivitetene som stranda bød på. For eksempel kræsjbiler! Det kostet den nette sum av 3,50kr for å prøve…
Nå nærmer turen til Albania seg slutten. Dere begynner kanskje å bli lei av kun reise-innlegg, men jeg koser meg med å drømme meg tilbake til turen… Men bloggen blir ikke stillestående på en stund, for jeg har opplevd MASSE etterpå, som jeg enda ikke har hatt tid til å skrive om!
Vi befinner oss enda i Pogradec, Albania (selv om jeg er hjemme for lenge siden. Dette innlegget viser noen bilder og film fra en utrolig koselig kveldstur på stranda.
Det var en varmende felleskapsfølelse. Det var volleyball og fullmåne. Det var en gitar og allsang. Det var rett og slett alt som man trenger for en uforglemmelig kveldstur!
Bucimas var en landsby som lå et lite stykke utenfor Pogradec. Vi gikk i en liten halvtime for å komme dit, og så skulle vi på outreach. Det var nå vi virkelig fikk se hvor ulike kulturene er i Albania og Norge. Vi ble invitert inn til kjempemange (hadde aldri skjedd i Norge!), folk hadde det ikke spesielt travelt (!) og var stort sett glad for å slå av en prat på gata (!!). Vi fikk fortalt flere mennesker om hva vi tror på, og hvorfor – helt uten at jeg følte meg påtrengende og “telefonselgeraktig” – noe jeg har en alvorlig allergi mot. Var også flere som tok imot Jesus på disse vandringene, og vi fikk be for enkelte mennesker.
Denne familien fikk jeg nokså god kontakt med. Jenta til høyre er tolken.
Denne jenta tok imot Jesus der og da, på gata!
Vi fikk en hel haug med plommer (kjempegode!). Dama var så gjestfri, og beæret over at vi besøkte henne, at vi fikk med oss to poser med plommer hjem! Nå skjønner jeg plutselig hvorfor det ikke er noen tiggere i denne byen…
“Kom igjen, plukk mer!”
En spennende kultur-opplevelse som virkelig har gitt noen varige inntrykk!
På markedet i Pogradec, Albania, kan du kjøpe en billig t-skjorte, eller en kaklende høne i bur. Du kan få fersk honning, eller en ukjent grønnsak, brukte sko, nye sko, og falske sko.
Du kan også få stoff til 14kr meteren (hurra! Nå skal det syes!)
Et slikt sted er gull både for kameraet, og for lommeboka. Jeg fant flere skatter som jeg tok med meg hjem. Skulle bare ønske kofferten hadde litt mer vekt å gå på… Endte opp med å overstige grensa på 200gram 🙂
Et av stedene vi skulle tilbringe mye tid i Albania var Piskupat – en landsby som vi endte opp med å bare kalle “the village” – siden alle andre kalte den det. Mandag til torsdag skulle vi ha opplegg her på barneleir og ungdomsleir, og en gjeng gikk på outreach.
Jeg var med i barnegjengen en av dagene. Barnemøtet skulle egentlig være i dette knøttlille rommet, veg i vegg med ungdommenes knøttlille rom. Men vi fikk heldigvis gjennomslag for å ta med oss de ca 35 ungene ut; både for møtet og aktiviteter..
Her hadde vi gjetet barna inn i skolegården i The Village. Den luktet svakt av tiss noen steder, inneholdt to døde fugleunger (som barna lekte med), men ellers var det et greit sted.
Vi hadde dramastykke om den bortkomne sønn, og forskjellige aktiviteter “Hvem kan blåse den største bobla??)
Danseleken…
Og til slutt hadde vi seks aktivitetsposter som barna roterte mellom. Jeg var sjef for hoppetauposten, noe som funket veldig bra med de store ungene, og veldig dårlig med de minste…
På ungdomsmøtet hadde det vært en litt mer begrenset oppmøte, men allikevel fullt rom, og de hadde fått be sammen med alle. Outreach-gjengen som gikk rundt i gatene og snakket med folk, meldte om flere frelste i løpet av uka. De hadde dessuten blitt invitert inn på mye kaffe og juice!
En av morgenene i Albania tok jeg meg en rusletur alene oppover landsbyen i utkanten av Pogradec. Det var avslappet, rolig, og veldig spennende å kikke på de skitne gatene, de nydelige hagene med vindruer hengende over porten, de hyggelige menneskene, opptatt med sitt.
“Folk tror at det viktigste er at man har det hyggelig sammen med barna, men det er ikke bare kvaliteten som gjelder, det er også kvantiteten, for barn snakker ikke på bestilling.”
Innhold: Josephine bor i en forstad til Paris med sine to døtre, og sin arbeidsledige mann, og hun vet at hun ikke orker mer av tilværelsen slik den er. Noe må skje, og det er det i ferd med å gjøre.
Minmening: Jeg var spent på boka på grunn av den spreke framsida, og lurte veldig på hva den handlet om. Ble ganske skuffet da det var en fransk drama-roman med klasseskiller, utroskap, og store drømmer. Karakterene var bra beskrevet, og den fikk meg til å lese videre, men handlingen var litt treig og intetsigende.
Målet mitt er å lese femti bøker i år. Dette var nummer 29. Andre som har noen gode bokanbefalinger? Mine beste tips finner du under bøker i sidemenyen!—–>
Søndag er en viktig dag når man holder på med menighetsarbeid, og denne søndagen hadde vi to møter som skulle holdes samtidig. Gjengen var derfor splittet i to ulike kirker, og jeg var superspent! Jeg skulle nemlig tale på søndagsmøtet i den ene (mest konservative) kirka. Og vi var faktisk litt usikre på om jeg fikk lov: for det var ikke helt normalt og akseptert at kvinner talte på møtene.
Vi bidrog på møtet med litt av hvert, og først ut var dans – gjengen vår var kjempeflink!
Deretter var det tre stykker som delte vitnesbyrdet sitt…
Jeg fikk holde talen min uten problemer; tolket til albansk…
Men det mest spennende skjedde i slutten av møtet. Da var vi fire stykker som fikk kunnskapsord fra Gud, og delte dem fra plattformen. De som følte seg truffet, kom frem og ble bedt for. Det var utrolig rørende og se mennesker som ble truffet av det vi sa (selv om jeg i starten var veldig usikker på om det i det hele tatt var til noen). Men situasjonen jeg beskrev stemte på en prikk på ei jente sitt liv, og jeg fikk lov til å be for henne. Utrolig gøy å se hvordan Gud noen ganger virker blant oss på en helt realistisk, overnaturlig, og håndpåtagelig måte. Jeg håper og tror at han gjorde noe med problemet hennes den dagen…
Etter møtet fikk vi litt fritid, og etter en tur hos bakeren var jeg tre godbiter rikere, og seks kroner fattigere (sykt billig!!).
I sommer fikk jeg seks nye land, faktisk. Det var virkelig ikke forventet. Èn tur fikk mange små avstikkere og bonusturer. Målet var Albania, men det begynte med at vi landet flyet i Kroatia, og fikk en hel dag i nydelige lille Dubrovnik!
Montenegro var land nummer to, men jeg fikk ikke så voldsomt mye forhold til landet, annet enn at det var fint, varmt, og at vi kjørte gjennom det. Hadde såvidt en stopp eller to. Var også ganske billig å handle der.
Vi bodde i Albania i ni dager, og ble godt kjent med den nydelige stranda, de søte eslene (som har omtrent samme rettigheter som biler i trafikken), de mange hundene (som lå rundt i søppelhauger på gata), og de vennlige folkene (som mer enn gjerne ville invitere oss inn på kaffe, juice, eller noe annet de hadde tilgjengelig.
Etter et par dager i Pogradec, Albania, tok vi en dagstur til byen Thessaloniki i Hellas. Byen som har bibelsk tilknytning, fordi to av bøkene i bibelen (første og andre brev til Tessalonikerne) er skrevet til menigheten Paulus startet der. Vi fikk dessverre ikke bli så veldig godt kjent med byen, men måtte velge mellom badeland og handlesenter. Jeg fikk shoppet en hel del til en billig penge, og fikk til og med kommet i gang med julegavene! Grensa til Hellas. Her stod vi en GOD stund…
Dagen før hjemreise, hadde vi noen timer fri, og utnyttet det til å få oppleve enda et land; Makedonia! Det var bare 20 minutter å kjøre fra der vi bodde, så det hadde nesten vært for ille å ikke sette beina innafor. Men i tillegg til å være “et nytt land på samvittigheten” overrasket også det lille stedet meg med å være både koselig, og innholdsrikt. Vi besøkte klosteret “Church of Saint John,” fant to geocacher (yey!), tok noen fine bilder (kommer på bloggen snart) og vasset i det klare vannet på andre siden av Ohrid-sjøen. Kunne faktisk såvidt skimte Pogradec på den andre siden.
Nå trodde jeg at det var slutt på nye land for denne gang (etter å ha tapt diskusjonen om å kjøre gjennom Bosnia på veien hjem). Men da vi plutselig fant oss selv på flyplassen i Dubrovnik igjen, på vei hjem, 8 timer før flyet gikk: da måtte vi bare ta turen ove (som tok et kvarter hver vei fra flyplassen med taxi). Ble møtt av et nydelig syn på grensa, siden sola akkurat var i ferd med å stå opp (Ja, vi var grytidlige!). Grensevaktene var litt usikre på om vi var dumme, ekkelt rike, eller helt enkelt kriminelle da vi forklarte: “We’re from Norway! We collect countries! We just want the stamp…”
Nå er jeg kjempefornøyd! Målet mitt var egentlig å holde tritt med alderen min (altså 24 land i år), men jeg har oversteget med fem land! Så nå må jeg kanskje sette meg et enda mer ambisiøst mål. Tro hva det skal være… 50 land før jeg blir 30år??? I dette tempoet blir ikke det noe problem 😛 (Sånn utenom at det ikke er så mange flere å ta av i Europa. Så jeg må kanskje ikke være overmodig heller). (Nå har jeg i hvert fall satt rekord for innlegg med antall paranteser.)
