Dette kan jeg faktisk ta litt av æren av selv, for dette har jeg ikke sett andre steder. Ideen var i hvert fall min, men HTML-kodene har jeg funnet på forskjellige blogger.

 

 Nå skal jeg forklare hvordan du kan lage en meny i sidemenyen som kan gjøre bloggen mer oversiktelig. 

*Det første du må gjøre er å lage bildene som du vil bruke som “knapp” til hvert innlegg. Jeg har laget mine i  Photoshop, men det er ikke et must.

      

 

* Her er koden du skal bruke: 

<a href=”LINK TIL SIDE”> <img src=”LINK TIL BILDET” height=”STØRRELSE”> </a>

 -Der det står LINK TIL SIDE skal du lime inn linken til innlegget, eller kategorien bildet skal føre til.

-Der det står “LINK TIL BILDET” skal du lime inn linken til bildet ditt. Den kan du finne ved å laste opp bildet på tinypic.com Og kopiere den nederste koden. (Den heter: Direct link for layouts)

-Der det står størrelse skal du bare ha et tall. I min sidemeny har jeg 150, men du kan jo prøve deg frem.

 

Slik ser en av mine ferdige koder ut:  

<a href=”http://ingridsmiracles.blogg.no/opplevelsa.html”> <img src=”http://i56.tinypic.com/28cofp5.jpg” height=”150″> </a>

 

 *Gjør dette med alle bildene du vil ha, og plasser dem under hverandre.

Da er det plasseringen av koden.

*Gå inn på Design-Rediger-Maler.

*Sidemenyen ligger langt nede i “maler”, så let langs bunnen.

Jeg har valgt å ha knappene over “Arkiv” menyen som lå i sidemenyen fra før. Da finner jeg koden: 
<div class=”yui-u”>
<h4>Arkiv</h4>

Og plasserer koden over her. 

Litt vanskelig dette, men prøv deg frem, så finner du nok en bra plassering. 

 

Var dette til hjelp?  

Tok noen flotte bilder av dyrene på gården da vi besøkte Tora og det nye føllet hennes (se forrige innlegg). I tillegg til Hestene hadde de en hund, to esler, og en hau med sauer:)

 

 

Dette er det fjerde føllet Tora har fått, og alle har vert jenter! Vet enda ikke hva vindunderet skal hete… Tora er bestemor og bestefar sin. Hun er for tiden leid bort, og brukt til avl (men skal ha et fri-år nå). Hun har før løpt inn over 200 000kr i travløp, men er nå pensjonert. Besteforeldrene mine skal ikke beholde dette føllet, men de har enda Toras to første; Jerva og Åsa.


Litt klønete med helt nye, lange bein. Men var overraskende mye liv i denne 1 dag-gamle skapningen^^

Tora og føllet:)

Til og med på tre bein klarte hun å holde seg oppreist:)

 

Eowyn, den ett år eldre søsteren til det nye føllet!

 Sett noe så sjarmerende?

 

Bruno Mars – The Lazy Song  

Today I don’t feel like doing anything
I just wanna lay in my bed
Don’t feel like picking up my phone, so leave a message at the tone
‘Cause today I swear I’m not doing anything

 Har gjort ingenting litt for mye denne påsken på grunn av min vonde fot, men det positive er at jeg faktisk har fått litt farge! Er forresten sol nå, så¨tror jeg skal komme meg ut å gjøre: “Nothing at all!”

Onsdag, da vi var på hytta, våknet jeg av en merkelig skrapelyd inni veggen. Det viste seg at det var utenfor veggen, og at det var et ekkorn som prøvde å gnage opp et elge-gevir som hang på veggen. Fikk tatt noen bilder av røveren før den løp å gjemte seg i skogen.

 

Noen ganger tror jeg vi har altfor lett for å finne feil med dem vi tilbringer mest tid med. Det kan være både familie og venner. Etter hvert blir det sånn at du legger alt for godt merke til irriterende vaner og småfeil ved personer. Kjenner du deg igjen?

Jeg tror at det er helt naturlig å legge mer merke til sånne ting etterhvert. Jeg synes også at det er utrolig irriterende at det skal være sånn! Hvorfor er det ikke lettere å la vennene holde på med litt småirriterende ting, enn det er med fremmede? Jeg vet selv at jeg er mye kjappere til å kritisere og irritere meg over de jeg kjenner best, men det burde jo være motsatt; at man hadde mest tålmodighet med de man er mest glad i.

Jeg tror at det handler sykt mye om hva du fokuserer på. Til en viss grad kan man kontrollere tankene sine, men man kan i det minste kontrollere hva man sier og gjør. Ikke la småting irritere deg, og hvis de gjør det, prøv å tenke på en annen måte i stedet. Det er dumt å tenke: “Nå skal jeg IKKE tenke på at hun hele tiden lager den sukkelyden når hun snakker.”

Tenk heller: “Hva er det som gjør at jeg er så glad i denne personen? Hvilke gode sider og talenter har h*n?” Når du først er i gang, kan det ikke skade å si det til den du er glad i:)

Dette kan nok gjøre hverdagen mye bedre både for deg og de rundt deg! Har du merket hvor kjedelig og deprimerende det er å irritere seg over andre? 

Til russebuksa hadde jeg egnetlig ikke kjøpt så mye dill, men det betyr ikke at jeg ikke hadde planer! Det jeg faktisk kjøpte var strykemerke-papir fra Inkclub. Da kunne jeg skrive ut akkurat det jeg ville ha på buksa, og stryke det på selv! Følgende er bilder av det jeg strøyk på buksa:

 

Og her er bilde av den ferdige buksa:

BAK: 

Har klasjet på litt forskjellig som jeg liker. Det morsomeste her bak er egentli maleflekken. Den er der fordi jeg satte meg i en tallerken med maling. Dagen etter finpusset jeg litt på mesterverket… 

 
FREMME:

Er selvsagt også fylt av ting jeg liker. Sola, eller Solo som jeg sier (og blir “mobbet” for) på dialekt. Jenta ved siden av er meg som tegneseriefigur. Tegnet av Vakre Benita. Ellers har jeg klasjet på litt scrappe-blomster og annet dill på buksa:)


Hva synes dere (så langt)?

Endelig ri igjen!

Med en gang jeg satte meg i salen merket jeg at det var lenge siden – og at jeg kom til å få vondt i rumpa de neste dagene. Jerva på sin side kunne også godt tenkt seg å være med, og raste noen runder rundt i innhegningen. 

 

 

Stine og jeg byttet på å ri. Da jeg skulle prøve å trave fikk jeg litt problemer med en uvillig hest, og klarte på en eller annen måte å falle av idet hun bråstoppet (og muligens bukket litt). Litt skuffet over at det ikke skulle mer til enn en plutselig stopp for at jeg skulle falle av nå. Før har jeg da taklet bukking i gallopp… Men til mitt forsvar hadde jeg ikke ridd siden sommerferien i fjord.

Da jeg lannet kom all vekta mi på den stakkars lille høyrefoten min, og jeg fikk litt problemer med å gå. Det endte med at jeg måtte ri tilbake.

Nå sitter jeg her med en håven og mest sannsynlig forstuet fot med noen interessante blå- og gultoner  som begynner å blomstre frem på ankelen. Den er bedrøvende lite bedre etter tre dager. Bestemor hadde noen krykker, så jeg klarer da på et vis å komme meg rundt… 

 

Det eneste som kan gjøre dette (nesten) verdt det, er visst jeg slipper å løpe 3000-meteren på skolen etter påske!