Det er mange fine ting med å gå tur. Man har godt turfølge. Vakker natur. Helsa. Samvittigheten. Og denne turen fra Sogndalstrand til Knubedal oppfylte alle fordelene. Men bakdelen med enkelte turer, er når du ikke finner veien.
Vi gikk ut med godt mot, og nøyt den vakre naturen som varierte mellom steinlandskap, bratte fjellsider, myke daler med masse knott, og frodige skoger. Men etter Knubedal begynte vi å lure. Hvor går egentlig stien?
Vi fortsatte, men ble mer og mer sikre på at “stien” vi fuglte ikke var noen sti i det hele tatt. Vi klatret opp en stupbratt vegg som smalnet hele tiden (jeg var livredd for at det skulle bli umulig å komme til topps, og så måtte vi klatre ned i dalen igjen). Men da vi endelig kom til toppen, gjennomsvette, og duskregnet gikk over til pøsregn, så vi endelig hvor vi var: Vi hadde gått altfor langt!
Da kommer jeg tilbake til det aller viktigste med å gå på tur. For når man har gått altfor langt, og er sliten, og det regner. Da er det Alfa og Omega å ha en turvenn som Andrea. En som ler og smiler videre. En som ikke mister det gode humøret, men heller ser fordelene med å ha gått feil. 
Fint i Knubedal, men kunne vært bedre merket… 
God tur! 🙂
Å gå tur er virkelig terapi for sjelen <3
Jeg har til gode å angre på å ha gått tur. Herlig er det! 🙂 Fint innlegg.