Her en dag var jeg og Thomas en tur ved kysten for å samle drivved. Sola skinte, og humøret var på topp. Jeg elsker sånne litt spontane turer hvor man bare hopper på steiner, nyter været, og er helt fri. Og leter. Det er noe barnslig, spennende, utforskende med å lete. Og jeg roper ut når jeg finner et fint skjell, eller en brukbar planke med drivved.
Plutselig roper Thomas ut. Han har funnet noe! Det ligner på et digert skjell, men vi har aldri sett noe lignende. Kan det være en bit av et skjelett? Kanskje nebbet til en stor fugl? Etter å ha fundert en stund, tusler vi videre, og finner enda noen planker, skjell, og til slutt enda et av de mystiske “skjellene.” 
Det var ikke før i går at vi fant ut hva det egentlig var. Vi fant denne artikkelen på aftenbladet som skrev om et lignende funn. Forskeren forklarer at det ikke er så uvanlig å komme over dette indre skjelettet til den tiarmede blekkspruten Sepia. Jeg er allikevel ganske fornøyd med at vi klarte å finne Herr Sepia to ganger på samme dag 🙂 Det må da være noe bare profesjonelle tingfinnere kan klare…
“Hva var det du sa at du var,” spurte Annika.
“Tingleter.”
“Hva er det,” spurte Tommy.
“En som leter opp ting, naturligvis! Hva skulle det ellers være”, sa Pippi, mens hun sopte sammen alt melet som lå på golvet i en liten haug. “Hele verden er full av ting, og det trengs sannelig at noen leter dem opp. Og det er akkurat det en tingleter gjør.” Pippi Langstrømpe
Er det andre der ute som elsker å være på leting? 🙂
Å så kult! Dette har jeg aldri sett
Egeo:Nei, det var litt stilig 🙂
Oij så kult!
Hei. Jeg fant en 18 cm lang igår i Sandefjord og lurte fælt på hva det var. Moro å finne litt uvanlige ting.