Har du noen gang kjent deg alene? Som om du er den eneste som hele tiden prøver å få ting til å fungere. Som om alle andre gir blaffen.
Jeg har hatt flere episoder med denne følelsen i det siste. Det å bli “glemt” av en venninne, eller bli etterlatt til fordel for noe annet, eller bare det å bli stående alene med en oppgave som skulle gjøres sammen. Det er en kjempevond følelse. Jeg får lyst til å legge med ned å gråte, eller reise meg opp å skrike høyt.
En dag hadde jeg det slik. Jeg hadde avtalt å gjøre noe sammen med en gjeng med mennesker. Når det kom til stykket måtte jeg gjøre alt alene, for alle de andre hadde gode unnskyldninger til å slippe. Jeg ble stresset, skuffet og sint. Jeg klarte ikke å la være å slenge hissige kommentarer til alle rundt meg. De neste unnskyldningene ble kjapt bitt av med en litt sint bemerkning. Til og med uskyldige “forbipasserende” som kjæresten og mamma fikk et par giftige blikk siden jeg var i så dårlig humør. Nå når jeg ser tilbake så skulle jeg ønske at jeg hadde reagert annerledes. Men det er vel slik man kan lære; av sine feil. Jeg skulle ha sett skuffelsen min i øynene, og tatt klagene mine med til Gud. Med å snakke med Ham hadde jeg sluppet å såre alle rundt meg, og fått ut litt av frustrasjonen i stedet for å ta det ut på alle andre. For det var jo ikke deres feil.
Gud sier at vi skal komme til Ham med alt. Gode og vonde følelser, og så rydder han opp.
Og jeg kjenner at når jeg gjør det; snakker med Gud om det, så blir faktisk problemene lettere å håndtere. Mitt perspektiv endres. Mitt hømør endres. Og selv om situasjonen er den samme, så gjør det all verdens forskjell.
