Jeg legger meg ned i senga etter en lang dag og føler for å gråte. Det er så mye vondt som har lagret seg opp nedi magen og som vil ut. Men ikke en gang det går som jeg vil. Ingen tårer kommer. Bare mer tid til å tenke på alle vonde ord. Slitne muskler som har prøvd for hardt. Bare enda mer tid til å kjenne på at livet ikke er noe bra. Jeg begynner å tenke at dette er et dårlig år. En dårlig periode. Når sluttet livet å være lyst og lettvindt? Det føles som en evighet siden…
Jeg legger meg ned i senga etter en lang dag og et lite smil danser på leppene. Dagens spennende opplevelser bobler liksom i magen og det frister lite å sove. “Takk Gud, for at du gir meg så mye glede,” hvisker jeg. Jeg tenker på alt det jeg har, alle gode venner og aktiviteter jeg elsker å drive med. Mening. Mørke dager virker utenkelig langt borte. Finnes det virkelig noen dager som er triste? Det føles som en evighet siden…
To dager, men så forskjellige. Det er så rart hvordan dagene er så forskjellige. De fleste er gode. Men når det først kommer noen dårlige dager, så er den vonde følelsen så altoppslukende at de gode dagene føles som en falsk fantasi. Jeg tror at vi trenger å løfte blikket litt. Både når dagene er gode og når de er dårlige. Løfte blikket å se et større bilde. En større mening. Et litt høyere perspektiv kan hjelpe på litt av hvert.
Som dine dager er, skal din styrke være. (5.mos.33.25.)
