Jeg ble sittende å ble gjennom deler av blogg-arkivet mitt. Og så fikk jeg lyst til å dele dette innlegget en gang til. Så her kommer et innlegg som handler om min tro:
Hvorfor startet jeg å tro på Gud?
Da jeg var liten, var det å tro på Gud en enkel sak. Jeg hadde jo sett bibelen. Jeg forstod ikke alt som stod i bibelen, men en ting var sikkert; ingen, og jeg gjentar INGEN hadde giddet å skrive en så tjukk bok hvis det ikke var sant! Og så enkelt var det egentlig med den saken.
Nå har grunnen til at jeg tror endret seg flere ganger siden da. En stund trodde jeg på Gud fordi moren min gjorde det. Fordi jeg var oppdratt til det. Så gikk jeg over til å tenke mer for meg selv. Jeg leste bibelen selv for å finne ut om dette var noe jeg virkelig trodde på. Jeg reiste på teamturer med menigheten hvor jeg så mennesker bli helbredet, frelst og forandret. Jeg så Guds Ord fungere. En stund, når folk spurte meg hvorfor jeg tror, så svarte jeg at det var fordi det var det mest logiske. For det er faktisk ganske logisk at hele denne logiske verden er skapt av en logisk Gud. Jeg kunne diskutere i timevis med folk på nettet, eller folk i klassen. Uten noe serlig resultater. Senere svarte jeg at jeg trodde fordi jeg selv hadde opplevd Gud. Jeg slapp diskusjonene som ikke førte noe sted, men jeg kom ikke så mye videre heller.
Hvorfor tror jeg?
Nå er egentlig alle disse grunnene viktige for meg (med unntak av den aller første “logiske” tanken i innledningen.) Jeg har lest bibelen, og ser at Jesus gir mening. Jeg har selv opplevd Gud i mitt liv, og følt Hans undre på kroppen. Følelser og logikk arbeider sammen for å støtte troen. Men i bunn og grunn er det et valg. Jeg velger å tro. For noen ganger ser du ikke bønnesvarene. Og noen ganger gir ikke bibelen mening. Og da er det troen som står igjen. Vi har følelser som hinter mot en skaper. Vi har fornuft som kan tolke tegnene. Men når disse to kommer til kort, er det troen som står igjen. Vi kan ikke bevise Gud, vi må tro. Og hvordan kan vi tro på noe vi allerede ser? Da trenger vi ikke tro! Troen er et bevis på det vi ikke kan se. Troen gjør drømmene våre håndgripelige.
Tro
På engelsk finnes det tre ord for det norske ordet tro. Think. Believe. Faith. De betyr forskjellige ting, men blir alle oversatt til det samme ordet på norsk. Det betyr at vi fort kan misforstå litt.
“I Think I’ll rain tomorrow”. Think er en usikker tro. En tro som lett kan forandre seg. Jeg tror det kommer mange i kveld!
“I Believe in miracles.” Believe utrykker en mer omfattende tro. Den sitter dypere. Jeg tror på godheten. Jeg tror, og stoler på at du snakker sant.
I have Faith in you. Faith er på en måte et enda sterkere ord. Et ord som på en måte satser noe. Jeg har tro på at du vinner, og er villig til å satse månedslønna mi på det! Eller; Jeg har en så sterk tro på Gud, at jeg vil gi livet mitt for Ham. I have Faith.
Og slik tro er det vi har som kristne. Ikke bare Thoughts eller Beliefs, men Faith. Vi tror virkelig på Gud. Vi ser Ham like klart for oss som vi ser andre ting i vår virkelighet. Vi er til og med villig til å satse noe på at Han eksisterer.
Poenget mitt med dette innlegget var vel egentlig to buskap.
Til dere kristne: Tenk over hvorfor du tror. Ikke bare slå deg til ro med å tro fordi foreldrene dine gjør det. Det finnes så mye sterkere grunner som holder når tvilen kommer. Men da må du først stille spørsmål, og undersøke litt. Det er ikke ulovlig å spørre hvordan ting henger sammen. Men husk også at tro er et valg. Noen ganger må vi tro uten at vi ser “bevis”. Tro er en bestemmelse.
Til dere som ikke tror: Jeg ville bare vise litt av grunnene til at jeg tror på Gud. Kanskje jeg kan overbevise noen om at de burde undersøke litt mer om hvem Gud er. Eller kanskje det kan føre til mer respekt for andre kristne? Dette er i hvert fall mitt håp 🙂
Inspirerende blogg!! Det er godt å ha noe å tro på! Flotte bilder;) ønsker deg en fin dag videre:)