Endelig helg igjen! Jeg kjenner at siste innspurt før ferien er litt slitsom. Slitsom og kjekk, men allikevel slitsom. Det er som om kroppen har innstilt seg på feriemodus allerede. Så jeg kjenner at det er godt at det kun er to dager igjen med jobb over helga.

I går kveld hadde jeg avslutning med jesusgruppejentene. Vi hadde pakkeleksen, og jeg serverte pastasalat og focacciabrød. Digg med rester i dag på jobb! I dag har jeg jobbet, og gått tur med Chessie. I kveld skal vi på ribbe hos lillebror. Så det er mye gøy som skjer om dagene – jeg får komme sterkere tilbake med blogginga når julefreden senker seg. 

På lørdag tittet endelig sola innom en tur, og det var utrolig deilig å se henne igjen. Den kalde, triste vinteren blir plutselig vakker og glitrende. Og humøret stiger merkbart.
Jeg ble så inspirert av det lille solglimtet, at jeg tok med meg kamera ut i hagen, og knipset noen kjappe bilder… 

 

Ellers er dagene travle og gode. Jeg syr kjole, treffer venner, baker julekaker og godterier. I dag skal jeg på avslutning med kollegaene på skolen. Det blir nok koselig 🙂

Vi visste at vi måtte ha en øveribbe. For det første er ribba veldig billig mat, og veldig god mat. For det andre blir det første året vi skal feire jul hos oss, og da må vi være sikre på at vi har kontroll på alt! Så da inviterte vi ekspertpanelet: Tommy og Daniel for å prøvesmake. 


Svoren ble ikke sprø, men det var det heldigvis ingen som brydde seg om… 

Jeg elsker dette søte sausenebbet som vi kjøpte i Tyskland. Det går fint sammen med resten av middagssettet også 🙂

Og ble den godkjent? Jadda! Nå er vi klare til jul! 😀

Andre om øver seg litt til julemiddagen? 🙂

Et år nærmer seg slutten, og for meg er det en tid for å tenke, evaluere, og planlegge. Jeg tenker på de tingene jeg bruker tiden min på; hva gir energi, og hva tar energi? Hvordan kan jeg gjøre denne balansen enda bedre for meg selv, og for de rundt meg? 

Jeg jobber fullt som lærer, og delvis i planteskolen. Jeg er gift. Jeg er med i to Jesusgrupper, og i ungdomsstyret. Jeg er med i lovsangsteam som synger hver helg, og øver annenhver uke. Det meste jeg gjør er i tilknytning til ungdomsarbeidet på Betania, og det er arbeid som gir mening. Arbeid som gjør meg glad å få være en del av. Men samtidig må en passe på balanse-grensa; Det skal ikke bli så mye at det går ut over andre ting. Så nå tenker jeg… 

Er kanskje lovsangsteamet noe jeg må gi opp, for å få bedre tid og mere krefter til alt annet?

Er det andre som kjenner på at de må revurdere timeplanen nå før nyåret? 

Anbefaler deg å prøve å kutte noen av energityvene om mulig. For det er så mye bedre å gjøre det man gjør hundre prosent!

Når jeg skal til tannlegen pleier jeg å leve i fornektelse så lenge som mulig. Jeg bare nekter å tenke på det, så slipper jeg å grue meg. Bakdelen er at det er fort gjort å glemme timen, men det gjorde jeg ikke denne gangen(takket være sms-varsling). Jeg har hatt noen negative erfaringer hvor jeg har besvimt og lignende hos tannlegen, så skrekken har bare blitt verre med årene. Og da har satt på venterommet, og oppdaget at jeg var en time for tidlig, gikk hele ikke-grue-seg-planen litt i grus. Det er umulig å glemme tannlegen når du sitter på venterommet med den ekle lukten, og ser på de skumle plakatene av råtne tenner. 

Så jeg ringte med et nødskrik mannen, så han kunne distrahere meg. Han var på ulykkesstedet innen fem minutter, og tok meg med på kjøretur. Folk prøvde å si til meg at jeg kanskje ikke hadde hull, og at jeg kanskje tok litt på vei når jeg ikke egentlig visste. Men jeg vil være forberedt på det verste, så jeg bare regner med at jeg må borre. Jeg har rett omtrent hver eneste gang også. 

En time senere satt jeg der igjen. Subbet på meg de blå pose-sokkene, og ventet. Denne gangen litt mer klam og nervøs, siden tankene mine hadde begynt å huske hva som skjer hos tannlegen. Døren åpnet seg, og jeg gikk med tunge skritt mot avlukket hvor bildene skulle tas, og dommen avgjøres. Det å ta bildene er ikke så ille. Det er en smule ubehagelig, og tannlegelukta henger truende i lufta, men allikevel; det er kun en gang jeg har blitt dårlig mens de tok bilder, og da hadde de allerede gjort noe andre umenneskelige greier i munnen først.

Bildene ble tatt, og jeg labbet inn i stolen. Enda vertikal. Jeg puster sakte inn og ut. Overtaler kroppen min til å slappe av mens de skarpe redskapene kjærtegner emaljen, og skraper vekk ulovlige matrester som ikke burde være der. Puste inn, puste ut. Ikke lage knytenever. “Det ser egentlig ganske bra ut.” sier tannlegen. “Du har noen nesten-hull, men hvis du fortsetter å pusse godt, bør det gå fint.” 

Jeg blunker forvirret. Virkerlig? Halleluja! Praise the Lord! Jeg er bønnhørt! Tannlegen er easy peasy 🙂

BildeKilde1                         BildeKilde2

Her er noen tips til julesanger som gir god-følelse! I tillegg minner de oss om hva jula egentlig handler om.

Hva om ingen kjøpte gaver til deg, og julelysene var borte? Hva om ingen sa God Jul til deg? Hadde jula vært der allikevel? JA! For jula ligger i hjertene våre. Det er budskapet i Downhere’s feelgood julesang, Christmas in our Hearts!

musicnodes
Downhere: Christmas In Our Hearts

 

Sidewalk Prophets har også forstått at jula er noe mer enn julegaver og ribbe. Det er faktisk en feiring til minne om at verdens håp ble født! 

musicnodes
Sidewalk Prophets: Hope Was Born This Night

 

Og til slutt har vi en nykommer fra i år: Chris Tomlin har kommet ut med en ny juleplate. Den setter også fokus på Ham som er troens og julens opphavsmann.

musicnodes
Chris Tomlin: He Shall Reign Forevermore

Hva er dine julefavoritter i år?

For meg henger det enda igjen litt i fra i fjor, men noe er også nytt.  I tillegg til disse sangene, hører jeg mye på Pentatonix (herlig a capella), og den nye julesangen Hey Ho til Freddy Kalas (man kan ikke annet enn å trampe takta) 🙂

Det var med bange anelser vi kikket ut vinduet om morgenen, og fikk mistankene bekreftet: Veien er borte. Fanget på Øyno – som nå virkelig føles som en øy. Vi er vanligvis omgitt av elv på alle kanter, men nå har elva utvidet seg til en sjø. Vi kommer oss ikke tørrskodd til broa en gang. Men hell i uhell: Da kan jeg slappe ekstra godt av denne søndagen med god samvittighet. Og møtet kl ett, får vi ta på skype… Planen om Prøve-juleRibba får vi utsette til i morgen, når vi forhåpentligvis kan få inn gjester igjen. Blir litt for mye mat til oss to. Hell i uhell: Vi baker pizza, og inviterer Benedikte, som bor i samme gata!

Her er utsikten fra hagen. Vår tomt er heldigvis trygt oppi høyden… Det må enda stige ti meter for å komme inn i kjelleren…

Og hvis dette varer lenger enn et par dager, så har vi massevis av mat i fryseren. Tror vi skulle klart oss en måned eller to, om behovet var der 🙂

 

Har prøvd meg på å lage min første lommebok med ramme på, og  samme slengen prøvde jeg et strikkemønster jeg aldri hadde prøvd før. Man strikker fire runder med glattstrikk på fem pinner. Den femte runden, så slipper en ned hver fjerde maske tre “hakk”, før man strikker den på nytt, som vanlig(det blir på en måte som å strikke alle de fire rundene i en maske). Slik blir mønsteret laget. Jeg sydde et silkeaktig grått stoff inni veska for å gjøre den skikkelig tett. Synes den ble veldig vellykket til å være første forsøk! 😀

Nå har jeg bestilt flere slike rammer på ebay, så jeg kan lage flere etterhvert om jeg vil. Et gøy, og nokså raskt prosjekt. Og en fin julegave også! Det kan selvfølgelig gjøres med et hvilket som helst strikkemønster. Perlestrikk er sikkert veldig fint 🙂

“En høyvokst profet med gult hår skal komme til oss, bærende på bananstokker. Kunnskap om livet og Gud skal komme fra de stokkene, og Gud skal vise oss veien tilbake til Ham.” -Gammel Motilonlegende.

 

 

Boktittel: Med livet som innsats.

"Med livet som innsats" av Bruce Olson

Forfatter:Bruce Olson (og James Lund)

  

 

Innhold: Bruce er fortelleren i historien, og han forteller levende og intenst om livet sitt som misjonær blant den barbariske indianerstammen Motilonene i Sør-Amerika. Han har faktisk en far fra Norge, og har vært i Norge noen ganger, men ble født i USA, og bodde mesteparten av sitt liv i jungelen i Colombia. Faktisk helt fra han var 19 år gammel!

 

 

Min mening: Historien er rørende, inspirerende, og utrolig spennende. Jeg elsker å lese om andre kulturer, og jeg elsker å lese om hvordan Gud får alle ting til å virke til det gode for dem som elsker Ham (rom.8.28.) 

 

Terningkast: 5. Inspirerende! Jeg anbefaler den til alle som er interesserte i Gud, misjon, eller indianerstammer i Søramerika. Boka har mye av alle tre faktorer 🙂

BildeKilde

 Boka er egentlig etterfølgeren til “For dette kors skal du dø.” Nå har jeg fått lyst til å lese denne også, hvis jeg får muligheten. 

 

Vi hadde litt mangel på en passende lampeskjerm etter at vi byttet stua om fra rosa til rød. Da passet det perfekt at jeg hadde en del hvitt bomullsgarn liggende! Thomas har laget lampa ved hjelp av en ikea-lampe (som vi fikk til 10kr) og noe drivved vi fant langs kysten. Garnet er kjøpt på aliexpress.com. Totalpris: Omtrent 30kr. 
Hvorfor kjøpe noe man kan lage selv? (Rammen til skjermen hadde vi allerede. Men jeg kunne også ha laget den av ståltråd)