Lignelser

Malt med regnbuens palett - blir dagene en skjønn bukett

Hvilken farge er den viktigste fargen? Er det hvit? Eller rød, siden den er så kraftig? Eller blå, siden både havet og himmelen er blå? Det er egentlig umulig å bestemme hvilken av fargene som er den aller viktigste, fordi vi trenger alle i sammen for å se hele bildet.




Vi trenger alle fargene. Men det er faktisk èn ting som får alle fargene til å virke. En ting som ingen farger kan eksistere uten. Og det er lyset. Uten lyset, ser vi ingen av de flotte fargene. De eksisterer fortsatt, men de er uten mening. Alt kunne like gjerne ha vært svart. Lyset er viktigere enn hver av fargene, og får fargene til å "vise seg fra sitt beste."

Slik er vi mennesker som fargene - ulike, like viktige, og like verdifulle. Og Gud er som lyset. Han gir oss en hensikt slik lyset gir mening til fargene. Uten Ham betyr det ikke noe hvordan vi mennesker er, men i Ham kommer våre ulikheter til syne i perfekt balanse, som i en regnbue.

Noen farger komplementerer hverandre, men andre passer ikke så godt i sammen. Men man trenger alle i sammen til å lage en perfekt regnbue!

BildeKilde

Hvorfor tillater Gud så mye vondt? (historie)

"Du Gud? Kan jeg spørre deg om noe.....?"

Selvsagt kan du det!

"Kan du love at du ikke blir sint da?"

Jeg lover!

"Hvorfor lot du så mye dritt skje meg i dag, Gud? det har jo vært den verste dagen på lenge...!"

Hva mener du?

"Jo, først forsov jeg meg....og deretter tok det jo en evighet før jeg fikk start på bilen!"

Ok...

"Ja, og i lunsjen klarte damen å lage feil mat til meg, så jeg måtte stå og vente altfor lenge!"
"Og på vei hjem, døde telefonen min, akkurat i det den ringte og jeg skulle til å ta den..."

Jaha....

"Og som om ikke det var nok...Når jeg endelig kom hjem, skikkelig sliten og lei, skulle jeg sette meg ned og slappe av - med føttene i det nye fotmassasjeapparatet mitt....Og da funket det selvsagt ikke! Ingenting ble som det skulle i dag - det har vært en drittdag fra a til å. Hvorfor gjorde du dette mot meg, Gud?"



Vel,  nå skal du høre....I dag morges sto dødsengelen på besøk ved din seng. Jeg måtte sende en av mine engler for å bekjempe ham, slik at du kunne beholde livet. Jeg valgte å la deg sove tungt gjennom det....

Og jeg lot ikke bilen din starte når du ønsket det, fordi det var en fyllekjører på den veien du skulle dra. Hadde du vært i rute i dag, ville du også blitt påkjørt av ham...

Hun som lagde mat til deg i kantina i dag, var syk - og jeg ønsket ikke at du skulle bli smittet. Derfor måtte du vente på at en annen lagde ny mat, for jeg visste at du ikke kunne bli borte fra jobb nå....

Og telefonen din døde, fordi samtalen du var på vei til å få, var fra en person som ønsket snakke stygt om deg og bryte deg ned. Det ønsket jeg ikke la deg høre....

"Jeg forstår, Gud....beklager, Gud....."

Åh, og det fotmassasjeapparatet ditt? Vel, dersom det hadde virket, ville det ha kortsluttet strømmen i hele huset ditt, og jeg ønsket ikke at du skulle bli sittende i kulden og mørket..

"Unnskyld, Gud, jeg er skamfull....."

Du trenger ikke si unnskyld, mitt barn, bare lær deg å stole på meg. I alle ting - de gode, og de onde....

"Jeg vil stole på deg, Gud..."

Og tvil ikke på min plan for deg - for min plan for din dag, er alltid bedre enn din plan!

"Jeg skal ikke tvile, Gud - og du? Tusen takk for alt du gjorde for meg i dag!"

Selvsagt, barnet mitt. Dette var bare nok en dag, der jeg fikk være din Gud - og elske deg gjennom dagen....


Forfatter: Ukjent.

Synes denne historien var litt koselig, og viser oss at vi kanskje ikke har alle fakta på bordet, selv om vi tror det mange ganger...

I dag skal jeg være vikar, og så skal jeg på Jesusgruppe i kveld. Dagene går i ett, og jeg har ganske mye i hodet for tida. Så da slår jeg til med dette innlegget som var halvveis ferdigskrevet.

Klem :)


Gift eller ikke, dette bør du lese!

When I got home that night my wife served dinner, I held her hand and said, I?ve got something to tell you. She sat down and ate quietly. Again I observed the hurt in her eyes.

Suddenly I didn?t know how to open my mouth. But I had to let her know what I was thinking about divorce. I raised the topic calmly. She didn?t seem to be annoyed by my words, instead she asked me softly, why?

love

I avoided her question. This made her angry. She threw away the chopsticks and shouted at me, you are not a man! That night, we didn?t talk to each other. She was weeping. I knew she wanted to find out what had happened to our marriage. But I could hardly give her a satisfactory answer; she had lost my heart to Jane. I didn?t love her anymore. I just pitied her!

With a deep sense of guilt, I drafted a divorce agreement which stated that she could own our house, our car, and 30% stake of my company. She glanced at it and then tore it into pieces. The woman who had spent ten years of her life with me had become a stranger. I felt sorry for her wasted time, resources and energy but I could not take back what I had said for I loved Jane so dearly. Finally she cried loudly in front of me, which was what I had expected to see. To me her cry was actually a kind of release. The idea of divorce which had obsessed me for several weeks seemed to be firmer and clearer now.

The next day, I came back home very late and found her writing something at the table. I didn?t have supper but went straight to sleep and fell asleep very fast because I was tired after an eventful day with Jane. When I woke up, she was still there at the table writing. I just did not care so I turned over and was asleep again.

In the morning she presented her divorce conditions: she didn?t want anything from me, but needed a month?s notice before the divorce. She requested that in that one month we both struggle to live as normal a life as possible. Her reasons were simple: our son had his exams in a month?s time and she didn?t want to disrupt him with our broken marriage.

This was agreeable to me. But she had something more, she asked me to recall how I had carried her into out bridal room on our wedding day. She requested that every day for the month?s duration I carry her out of our bedroom to the front door ever morning. I thought she was going crazy. Just to make our last days together bearable I accepted her odd request.

I told Jane about my wife?s divorce conditions. . She laughed loudly and thought it was absurd. No matter what tricks she applies, she has to face the divorce, she said scornfully.

My wife and I hadn?t had any body contact since my divorce intention was explicitly expressed. So when I carried her out on the first day, we both appeared clumsy. Our son clapped behind us, daddy is holding mommy in his arms. His words brought me a sense of pain. From the bedroom to the sitting room, then to the door, I walked over ten meters with her in my arms. She closed her eyes and said softly; don?t tell our son about the divorce. I nodded, feeling somewhat upset. I put her down outside the door. She went to wait for the bus to work. I drove alone to the office.

On the second day, both of us acted much more easily. She leaned on my chest. I could smell the fragrance of her blouse. I realized that I hadn?t looked at this woman carefully for a long time. I realized she was not young any more. There were fine wrinkles on her face, her hair was graying! Our marriage had taken its toll on her. For a minute I wondered what I had done to her.

On the fourth day, when I lifted her up, I felt a sense of intimacy returning. This was the woman who had given ten years of her life to me. On the fifth and sixth day, I realized that our sense of intimacy was growing again. I didn?t tell Jane about this. It became easier to carry her as the month slipped by. Perhaps the everyday workout made me stronger.

She was choosing what to wear one morning. She tried on quite a few dresses but could not find a suitable one. Then she sighed, all my dresses have grown bigger. I suddenly realized that she had grown so thin, that was the reason why I could carry her more easily.

Suddenly it hit me? she had buried so much pain and bitterness in her heart. Subconsciously I reached out and touched her head.

Our son came in at the moment and said, Dad, it?s time to carry mom out. To him, seeing his father carrying his mother out had become an essential part of his life. My wife gestured to our son to come closer and hugged him tightly. I turned my face away because I was afraid I might change my mind at this last minute. I then held her in my arms, walking from the bedroom, through the sitting room, to the hallway. Her hand surrounded my neck softly and naturally. I held her body tightly; it was just like our wedding day.

But her much lighter weight made me sad. On the last day, when I held her in my arms I could hardly move a step. Our son had gone to school. I held her tightly and said, I hadn?t noticed that our life lacked intimacy. I drove to office?. jumped out of the car swiftly without locking the door. I was afraid any delay would make me change my mind?I walked upstairs. Jane opened the door and I said to her, Sorry, Jane, I do not want the divorce anymore.

She looked at me, astonished, and then touched my forehead. Do you have a fever? She said. I moved her hand off my head. Sorry, Jane, I said, I won?t divorce. My marriage life was boring probably because she and I didn?t value the details of our lives, not because we didn?t love each other anymore. Now I realize that since I carried her into my home on our wedding day I am supposed to hold her until death do us apart. Jane seemed to suddenly wake up. She gave me a loud slap and then slammed the door and burst into tears. I walked downstairs and drove away. At the floral shop on the way, I ordered a bouquet of flowers for my wife. The salesgirl asked me what to write on the card. I smiled and wrote, I?ll carry you out every morning until death do us apart.

That evening I arrived home, flowers in my hands, a smile on my face, I run up stairs, only to find my wife in the bed ? dead. My wife had been fighting CANCER for months and I was so busy with Jane to even notice. She knew that she would die soon and she wanted to save me from the whatever negative reaction from our son, in case we push through with the divorce.? At least, in the eyes of our son?- I?m a loving husband?.

The small details of your lives are what really matter in a relationship. It is not the mansion, the car, property, the money in the bank. These create an environment conducive for happiness but cannot give happiness in themselves.

So find time to be your spouse?s friend and do those little things for each other that build intimacy. Do have a real happy marriage!


Dette er ikke skrevet av meg, men hentet HER. Bildet er også lånt fra den siden..

#kjærlighet #ekteskap #gift #skilsmisse #elske #love #sex #løfte #tillit

Mot til å lytte

En dag jeg sitter på toget, oppdager jeg plutselig at Jesus sitter like i nærheten av meg. Han drikker en øl. Men det er ikke meg han har kommet for å snakke med. Han vil snakke med gutten på setet bak, han med gipset arm.

En dag jeg sitter på toget...
«Hva er det som har skjedd?» spør Jesus.

Hvis det var noen andre som hadde spurt, kunne gutten ha svart unnvikende, men nå er det jo Jesus han snakker til. Jeg vet ikke om gutten hadde truffet Jesus tidligere, men han nøler iallfall ikke med å svare. Uten tanke på at alle i togkupeen kan høre det, begynner han å fortelle.

Han forteller om den forbannede fyren (Jesus tåler såpass) som drikker og slår moren hans. Gutten skulle egentlig ha vært på besøk hos moren i Göteborg hele helgen, men i går kveld var det blitt bråk. Fyren hadde vært full, og gutten hadde gått imellom for å forsvare moren. Det var derfor han hadde armen i gips nå.

Jesus lytter, og når gutten trenger det, hjelper Jesus han på vei.

Etter slagsmålet hadde fyren kastet ut både gutten og moren, og de hadde tatt inn på et ungdomsherberge. Nå var gutten på vei nordover igjen, og moren skulle komme etter. De skulle bo sammen, og gutten skulle beskytte moren mot alle drukkenbolter. Det hadde visst vært flere tidligere, men nå skulle det bli slutt på den slags.

Jesus lytter helt til siste ord er sagt. Da går gutten sin vei, og Jesus forsvinner han også. Det er bare mannen med ølen igjen.

«Jeg er imponert over hvor god du er til å lytte,» sier jeg til han.
«Ja, jeg ble virkelig overrasket over at gutten åpnet seg så totalt for meg,» svarer han.

Jeg er ikke overrasket, tenker jeg. Du hadde jo Jesus i dine øyne. Men det sier jeg ikke.


Denne historien er ikke skrevet av meg, men lånt i fra Bibel.no. Den minner meg om at vi som er kristne har Jesus inni oss, og at det jeg gjør, er det Jesus får gjort. Vi må kanskje bli enda flinkere til å se mennesker rundt oss, og møte dem på den måten Jesus ville ha gjort det :)

#gud #jesus #kristen #kristne #mot #lytte

Gud i GT og NT (Er han den samme?)

Filip var en far som hadde to sønner. David var adoptert og hadde blitt tatt fra en familie der faren hadde stengt ham inne i kjelleren og misbrukt ham i flere år. Filip, som selv var politisjef, hadde oppdaget tilfellet, og hadde brutt seg inn og arrestert faren til David og fått ham dømt. Fra da av hadde han tatt David hjem til seg og adoptert ham som sin egen sønn, enda David var hardt skadet psykisk og slet voldsomt. Han hadde hyppige anfall, og han var opprørsk og nærmest uhåndterbar. Filemon hadde bestemt seg for å ta hånd om ham etter beste evne, enda han skjønte at han ville måtte oppdra den nå 10 år gamle David på en helt annen måte enn sin egen 10 år gamle sønn, Christian.

Men så skjer det én dag når faren var på vei hjem fra jobb at han oppdager en fremmed bil som står i innkjørselen hans. Idet han parkerer og stiger ut av bilen, ser han David komme ut husets hoveddør med teddybjørnen under armen. David får plutselig øye på Filip og setter i å løpe mot den fremmede bilen for å sette seg inn i den. Filip får panikk og roper etter David mens han bykser fram og griper fatt i armen hans og river ham ut av bilen. Bilen gir full gass og kjører sin vei.

Filip løper med David i armene inn i huset, holder David nede på sengen, og gråtkvalt roper: "Fy, David! Fy!" mens han gjentatte ganger rister og slår David på bakenden. David skriker og bærer seg høylytt, og mens dette spetakkelet står på, går Randi tilfeldigvis forbi soveromsvinduet og ser faren slå, riste og rope til et barn som skriker og gråter. Forskrekket løper hun videre for ikke å se mer eller å bli sett, og tar fram mobiltelefonen og ringer politiet. Politiet kommer og arresterer faren; David og Christian blir hentet av Barnevernet. Randi har selv blitt mishandlet av faren sin, og har et dårlig bilde av farsfigurer. I sin iver etter å få dømt "svinet" (som hun i sitt stille sinn kaller Filip for) legger hun nesten ikke merke til at hun bruker enkelte trekk fra sin egen far når hun beskriver Filip til dommeren. Filip blir avsatt som politisjef og risikerer å måtte sone opptil flere års fengsel under tiltalen av grov barnemishandling.

 


 

Denne historien er lånt (og gjort litt om på) fra David-Kingsley. Han skriver en blogg om livet med en levende Skaper. Jeg valgte å endret litt på historien på min blogg i stedet for å bare linke til ham fordi jeg fremhever litt andre trekk av historien på en litt annen måte, og fordi mitt innlegg blir litt kortere og "lettlest".






Du ser det du vil se

Det første jeg tenkte på da jeg leste denne historien var hvordan våre forutintatte meninger påvirker hva vi ser. Randi ser situasjonen ut i fra sitt ståsted og sin erfaring, og det er ikke rart at hun reagerer på situasjonen. Hun ser et øyeblikk i Filip og Davids liv, uten sammenheng. Slik Randi oppfatter Filip feil, er det også mange som ser på Gud ut i fra sine forutintatte holdninger, og ser en sint og hevngjerrig Gud. Men Gud er egentlig kjærlig og rettferdig.

Bibelens Gud er alltid den samme

Hvis en ateist leser bibelen for å "finne noe å ta de kristne på," så vil han mest sannsynlig finne det. Men når ting er tatt ut av en sammenheng er de ikke alltid som de ser ut. Slik Filip blir uskyldig dømt i historien, blir Gud urettferdig dømt i virkeligheten. Hans "sinne" i gamle testamentet er en fortvilelse over israelsfolket som ikke vil gjøre det som er best for dem, og hans dommer mot dem er gjort i kjærlighet for å skape noe godt.

Enda mer forklaring om hvem de ulike rollene er

Filip er et bilde på Gud; han elsker begge guttene sine høyt, og vil gjøre det han må for at de skal ha det bra. David er et bilde på Israelsfolket i gamle testamentet; et folk som ikke egentlig forstår hvor mye godt de får, og som kjemper imot sin redning. Christian er et bilde på oss kristne, som har fått hele Guds kjærlighet servert inn med morsmelka, og Randi er et bilde på en Ateist, eller noen som kritiserer Gud med et mangelfullt utgangspunkt.

Ta gjerne turen innom bloggen til David-Kingsley hvis du er interessert i Gud, Kristendommen og reflekterte tenke-innlegg.

 Hva synes du om denne lignelsen?

Han bærer

En mann var dratt til butikken sammen med den lille datteren sin. Da de skulle hjem, hadde de atskillige poser med varer å bære.
Og jenta spurte faren om han ikke kunne la henne få bære en av dem. Han fant den bæreposen som var lettest og sa: «Er du sikker på at du vil gjøre dette? Vi har et stykke å gå fremdeles.»

«Ja, pappa,» svarte hun. «Jeg er veldig sterk!» Han plasserte posen i armene hennes, og så gikk de av sted.

Det tok ikke lang tid før hun begynte å sakke farten. Hun så opp på faren og sa: «Pappa, kan du bære meg, jeg er så trett.»

Han håvet inn den lille jenta med en sterk arm. Hun holdt fremdeles posen, og så fortsatte de på veien. Da de var kommet hjem, satte han henne ned på bakken og åpnet døren.

Hun vendte seg mot ham med et stort smil og sa stolt: «Jeg sa at jeg klarte å bære posen hele veien hjem!»

Når vi har kommet oss gjennom en tøff tid, smiler vi ofte og tenker: «Jeg klarte det!» Da smiler vår himmelske Far også, han som viser kjærlighet og omsorg. Han vet hvem som faktisk ga oss styrke og kraft til å bære det vanskelige.


 


Ikke skrevet av meg.




La meg gi deg en femtilapp

Vi lever i en tid med mye stress. Det er krav på alle kanter og det er mye å gjøre. Noen ganger er det lett å prioritere anderledes enn man egentlig ønsker.

Tenk etter hva du oppnår med de forskjellige tingene du bruker tiden din på.

Hva er det verdt å bruke tiden på?


I dag vil jeg dele en liten historie om nettopp det med prioriteringer:

En far kommer sent hjem fra arbeidet,  trett og irritert. Når han kommer hjem står den 5-år gamle sønnen hans og venter på ham. Sønnen: "Far, kan jeg stille deg et spørsmål?"
Faren: "Ja, hva er det?"
Sønnen: "Hvor mye tjener du i timen?"
Faren: "Det vedkommer ikke deg. Hvorfor spør du om noe sånt?". Faren svarte sint.Sønnen: "Jeg ville bare vite det. Vær så snill å fortell meg hvor mye du tjener i timen."
Faren: "Hvis du absolutt vil vite det, så er det 100 kr timen."
Sønnen: "Åh...". Sønnen svarte med hode ned. "Far, kan jeg være så snill å få låne 50 kr?"



Faren (svarer rasende): "Hvis den eneste grunnen til at du spurte er så du kan låne noen penger til å kjøpe et fjollete leketøy eller noe annet tøv, så kan du masjere direkte inn på værelse ditt og gå i seng. Tenk over hvorfor du har begynt å bli så egoistisk. Jeg arbeider hardt hver dag for å tjene penger, og så oppfører du deg så barnslig!"

Den lille gutten gikk stille og rolig til værelset sitt og lukket døren. Mannen satte seg ned og begynte å bli enda sintere over guttens spørsmål. Hvordan våger han å stille slike spørsmål kun for å få penger? Etter ca en time var mannen falt til ro, og begynte å tenke: Tenk om det var noe han virkelig hadde bruk for å kjøpe med de 50 kronene? Gutten pleide virkelig sjeldent å be om penger. Mannen gikk til den lille guttens værelse og åpnet døren.
Faren: "Sover du sønn?"
Sønnen: "Nei far, jeg er våken."
Faren: "Jeg har tenkt at jeg kanskje var for hand med deg tidligere. Det har vært en lang dag, og jeg lot min frustrasjon gå ut over deg... Her er de 50 kronene du spurte om."
Sønnen (setter seg opp og smiler): "Åh, takk far!" 

Så løftet han hodeputen, og trakk noen sammenkrøllede sedler opp. Mannen så at gutten allerede hadde penger, og begynte å bli sint igjen.
Faren (knurrende): "Hvorfor vil du ha flere penger, når du allerede har noen?"
Den lille gutten begynte langsomt å telle pengene sine, og kikket opp på faren. Sønnen: "Fordi jeg ikke hadde nok, men nå har jeg. Far, jeg har 100 kr. Nå kan jeg kjøpe en time av din tid." Sønnen rakte faren de 100 kronene. "Vær så snill å komme tidlig hjem i morgen. Jeg vil gjerne spise middag med deg."
Faren ble knust. Han la armene sine rundt den lile sønnen, og ba han om tilgivelse.


Vi bør ikke la tiden gå fra oss uten å tilbringe tid sammen med de som virkelig betyr noe for oss.

Hva betyr en bra jobb og masse penger hvis du mangler tid til å leve livet?

Hjelper det å være rik om man er ulykkelig som rik?

Er man rik hvis man har mange penger?

 

Kilde: Engla

Husk å sette ned glasset

 

En psykolog gikk rundt på scenen mens han fortalte publikum i salen om stressmestring.
Da han løftet et glass med vann forventet alle det vanlige "halvtomt eller halvfullt"-spørsmålet. I stedet, og med et smil på leppene spurte psykologen: "Hvor tungt er dette glasset med vann?"

Svarene lød på mellom 200 og 500 gram.

Psykologen svarte "Den absolutte vekt er likegyldig. Det kommer an på hvor lenge jeg holder det. Hvis jeg holder det i ett minutt, er det ikke noe problem. Hvis jeg holder det i en time, vil jeg få vondt i armen. Hvis jeg holder det en hel dag, vil armen bli følelsesløs og lammet. Uansett hvor lenge jeg holder glasset, vil ikke vekten endres, men jo lengre jeg holder det, jo tyngre vil det føles."
Han fortsatte: "Vårt stress og våre bekymringer er som glasset. Tenk på tingene i kort tid, og de vil ikke bety noe. Tenk på dem litt lengre, og de vil begynne å gjøre vondt. Og hvis du tenker på dem hele dagen, vil du føle deg lammet - og ute av stand til å forandre noe som helst."

Det er viktig å gi slipp på ditt stress. Så tidlig som mulig om ettermiddagen - gi slipp på alle dine problemer. Bruk ikke hele kvelden og videre inn i natten på dem.

Husk å sette fra deg glasset!


Kilde: Engla



Jesus sier: "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile." Matt.11.28.

Hvordan takler du motgang i livet?

En ung kvinne kom til sin mor og fortalte henne hvor vanskelig alt i livet var blitt for henne.

Hun visste ikke hvordan hun skulle klare å holde ut lenger og ville bare gi opp. Hun var sliten av å streve og stresse med trivielle ting. Det virket som at så snart et problem var løst, så oppsto det bare et nytt.

Moren tok datteren med seg inn på kjøkkenet. Hun fylte tre gryter med vann og plasserte hver av dem på komfyren på høy temperatur. Snart begynte det å koke i grytene.

I den første gryten la hun gulrøtter, i den andre la hun egg og i den siste la hun kaffebønner. Hun lot dem koke; uten å si et ord.

Etter ca. tyve minutter slo hun av komfyren. Hun fisket gulrøttene ut av gryta og la dem i en bolle. Hun tok ut eggene av gryta og la dem i en bolle. Så tok hun kaffen ut av gryta og tømte i en kopp. Så snudde hun seg til datteren og sa: «Fortell meg hva du ser».

«Gulrøtter, egg og kaffe», svarte datteren.

Moren tok datteren nærmere og ba henne kjenne på gulrøttene. Det gjorde hun, og merket at de var blitt myke. Moren ba datteren om å ta opp eggene og dele dem. Etter å ha tatt av skallet så hun det hardtkokte egget.

Til slutt ba moren datteren om å smake på kaffen. Datteren smilte mens hun kjente smaken av fyldig aroma. Hun spurte moren: «Hva mener du med dette»?

Moren forklarte at hver av de tre objektene hadde vært gjennom den samme behandlingen: Kokende vann.

Men de hadde reagert forskjellig!

Gulroten ser ut til å være sterk, hard og uforandret. Men etter å ha gått gjennom behandlingen med kokende vann, ble den myk, svak og kunne bøyes.

Egget hadde vært veldig sårbart. Det tynne ytre skallet beskyttet det flytende innholdet, men etter å ha vært utsatt for det kokende vannet, ble innsiden hard.

Kaffebønnene derimot var unike. Etter å ha vært i det kokende vannet, hadde de forandret vannet!

Hvem av dem er du»? spurte hun datteren sin. «Når utfordringer melder seg i livet ditt, hvordan tar du imot de»? Er du som en gulrot, et egg eller en kaffebønne»?

Tenk på dette: Hvilken er jeg?

Er jeg gulroten, som virker sterk, men i møte med livets smerte og problemer og utfordringer mister styrken min?

Er jeg egget som starter med et bløtt hjerte, men endres med motgang og påvirkning? Har jeg hatt en flytende kjerne men etter død, skilsmisse, en finansiell krise eller en annen utfordring blitt hard og ufølsom? Ser utsiden lik ut, mens jeg på innsiden har blitt bitter og tøff, med en flat personlighet og et hardt hjerte?

Eller er jeg som kaffebønnen? Bønnen forandrer faktisk det kokende vannet, selve omgivelsene som lager smerten. Når vannet blir varmt, så frigjøres en del av meg og farger tilværelsen.

Hvis du er som bønnen, så vil du når ting er som verst, bli bedre og endre forholdene rundt deg. Når du er i din svarteste time og utfordringene er som verst, klarer du å løfte deg selv til et høyere nivå? 
Hvordan takler du motgangen? 
Er du en gulrot, et egg eller en kaffebønne?

Måtte du ha nok GLEDE til å skape deg skjønnhet, nok UTFORDRINGER til å gjøre deg sterk, nok SORG for å gjøre deg empatisk og nok HÅP til å gjøre deg lykkelig!

 

-ukjent-




Fant denne historien på bloggen Englas. Vil du lese flere slike historier? Gå inn på kategorien Lignelser på bloggen min.

#livet #tips

 

Fanget i Sumpen

Når jeg snakker med folk som ikke er kristne, sier de at kristendommen er så dømmende. At bibelen er full av regler. At de aldri kunne klare å gi slipp på så mye for troen sin."Da må jeg slutte å banne og med å ha sex utenom ekteskapet."

Men jeg ser på det slik.


BildeKilde

Du står foran en diger sump med mørke, lumske områder. Hvis du trår feil, blir du sittende fast. Det finnes bare èn, smal vei gjennom den farlige sumpen. Heldigvis har Gud gitt deg den veibeskrivelsen du trenger. Problemet er bare at du vil ikke bli kontrollert. Du vil være fri, og bestemme din egen vei. Hvorfor skal du la Gud bestemme hvert minste skritt? Hvorfor skal du gi Ham ALL makt i gjennom sumpen? Du ender kanskje opp med å følge Hans vei et lite stykke, og så finne din egen. Eller kanskje du finner din egen vei med en gang. Det kan gå fint en stund og du begynner å bli selvsikker. "Gud tok feil. Jeg klarer dette selv, på MIN måte!" Men så blir du sittende fast. Til slutt bli du alltid sittende fast i gjørma, og kommer deg ikke løs selv. Hvor er friheten nå? Hvis den ene følger Guds instruksjoner (bibelen) og går på Hans smale sti, og den andre går seg vill i sumpen. Hvem er egentlig mest fri?

Gud har ikke laget en haug med regler i bibelen for å plage oss, men for å hjelpe oss. De fleste av påbudene fra Gud er til og med offentlige lover i de fleste land i verden ikke stjele, ikke lyve osv). Synden får makt over oss hvis vi gjør noe galt; det ødelegger forholdet til Gud, og det går ut over deg selv også. Kanskje du burde bruke friheten din til å følge Ham?

 Jeg sier som Paulus at  "Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men jeg skal ikke la noe få makt over meg." 1.Kor 6.12.


 Synes du bør høre sangen Freedom into Slavery av Anthem Lights. Den handler litt om akkurat dette; at vi velger fangenskap i stedet for frihet med Gud. Og den er utrolig fengende også :)

 

Still it's making me wonder
See, I believe that I'm free
But somehow knowing I can do anything
Has put chains on me
Right here beside You
I got all that I need
But still I choose to run away
Just because I'm free

Why do I push You away
When I know You can't be gone
Why do I fade black and white to grey
When the lines are clearly drawn

It seems I found a way, I found a way
To turn freedom into slavery

-Anthem Lights

 

Så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. Hebr.12.1-2.


Vil du lese mer om dette, kan jeg anbefale:

Synd og Kristendommen

Når du blir kristen kan du gjøre som du vil.

Hva er frihet?

Bedømming av blomster (og mennesker)

Å se på et menneske er ikke en absolutt ting. Fra forskjellig synsvinkel kan du få to totalt forskjellige inntrykk av en person. Når jeg jobber i blomsterbutikken har jeg funnet ut at det finnes tre forskjellige typer kunder:

De første er de som ser seg rundt, og tar tak i den mest prangende og imponerende planten. Og den kjøper de! Så har man noen kunder som ser etter knupper. De vet at plantene med mange knupper varer lengre enn de som er i full blomst allerede. Den siste typen kunder, hageentusiastene, vet akkurat hva de leter etter før de kikker. Det er ikke bugnende blomstring, eller et løfte om sådant, men selve blomstertypen de er ute etter. En Winchester Cathedral duftrose, eller en spesiell gul og lilla Iris. Hvis det er snakk om en sjelden staude, er det ikke alltid de ser veldig bra ut. Kanskje er de fineste eksemplarene utplukket. Men denne kunden ser forbi et pjuskete utseende, fordi de vet at planten kommer til å bli det den egentlig er; en fantastisk blomst som vil passe inn nøyaktig som planlagt.

 

Nå skal jeg trekke parallellen over til mennesker. For noen ser på mennesker slik som den første kunden; De ser på hvor vellykket personen er. Hvor godt de takler livet, og hvordan de "blomsterer." Andre ser på potensialet. Gode karakterer, god utråling eller mye sjarm. De vurderer mennesker etter hva slags egenskaper de ser et løfte om. Men den tredje måten å se mennesker på, er dypere. Det er slik Gud ser oss. Han ser deg som en spesiell blomst med en bestemt hensikt. Kanskje er du en sjelden Pelargonia som passer perfekt i kassen, eller en blomstrende klematis som skal klatre på gjærdet. Du ser gjerne ikke sånn ut enda (kanskje er du bare en spire), men Han vet at du har alt som skal til for å fylle den oppgaven Han har tenkt deg til. Han vet at du er perfekt i Hans plan. 

Min oppfordring er at vi skal se mennesker slik: Som ulike sorter med ulike hensikter. Noen er sjeldne og andre er vanlige. Noen til og med giftige eller illeluktende. Men alle er viktige for å skape den perfekte hagen.Din verdi ligger ikke i det du får til, eller det du kan love. Men i deg selv. Du er verdifull i deg selv. Skapt med en hensikt og gode egenskaper.






 

Set your priorities

Fant denne kjekke historien som minner meg på hva som er viktig i livet. Jeg liker så godt sånne inspirerende historier! Hvis du er enig, finne du flere i kategorien "Lignelser" til høyre :) Håper det er greit at den er på engelsk. Bare for å presisere: Historien er ikke skrevet av meg, men jeg fant den på facebook uten forfatter... Om noen vil at jeg skal oversette, send en kommentar :)





"A professor stood before his philosophy class and had some items in front of him. When the class began, he wordlessly picked up a very large and empty mayonnaise jar and proceeded to fill it with golf balls. He then asked the students if the jar was full. They agreed that it was.

The professor then picked up a box of pebbles and poured them into the jar. He shook the jar lightly. The pebbles rolled into the open areas between the golf balls. He then asked the students again if the jar was full. They agreed it was.

The professor next picked up a box of sand and poured it into the jar. Of course, the sand filled up everything else. He asked once more if the jar was full.. The students responded with a unanimous "yes."

The professor then produced two cokes from under the table and poured the entire contents into the jar effectively filling the empty space between the sand.The students laughed..


"Now," said the professor as the laughter subsided, "I want you to recognize that this jar represents your life. The golf balls are the important things - your family, your children, your health, your friends and your favorite passion - and if everything else was lost and only they remained, your life would still be full. The pebbles are the other things that matter like your job, your house and your car.. The sand is everything else - the small stuff.

If you put the sand into the jar first, he continued, there is no room for the pebbles or the golf balls. The same goes for life. If you spend all your time and energy on the small stuff you will never have room for the things that are important to you.

Pay attention to the things that are critical to your happiness. Spend time with your children. Spend time with your parents. Visit with grandparents. Take your spouse out to dinner. There will always be time to clean the house and mow the lawn.

Take care of the golf balls first - the things that really matter. Set your priorities. The rest is just sand.

One of the students raised her hand and inquired what the coke represented. The professor smiled and said, "I'm glad you asked. The Coke just shows you that no matter how full your life may seem, there's always room for a couple of cokes with a friend."

Å bære tungt

Leste nylig et kjempebra innlegg på bloggen hjertespor, en av mine favoritt-blogger. Synes det var så bra observert, og bra skrevet at jeg spurte om lov til å dele det her på bloggen. 


 

Å bære tungt


Vi ruslet av gårde på butikken, jenta mi og jeg. Skulle kjøpe bakervarer og litt frukt å kose oss med.
Da vi skulle hjem hadde mamman selvsagt handlet mer enn planen, og det var to nokså tunge poser å bære. Hjelpsom som hun er, ville snuppa bære en pose som rommet boller, epler og en stor melon.

Så ruslet vi sakte hjemover igjen, hånd i hånd.
Flere ganger spurte jeg henne om hun var sikker på at hun orket bære på dette. Jada, det orket hun - "jeg er jo så sterk, mamma!" Så gikk hun der og smilte, stolt over å hjelpe mamman sin med å bære.

Etter et par hundre meter slakker hun på farten og nærmest sleper posen etter seg. Hun kikket opp på meg og sa "jeg er så sliten nå, mamma! Kan du ikke bære meg?". Jeg hadde selv en tung pose å bære, men skimtet huset rett der foran, så jeg løftet henne opp og lot henne klamre seg fast til meg. Hun tviholdt fortsatt på posen sin, og vi fortsatte den lille veien hjem.
Da vi kom hjem satt jeg henne ned på trappen foran døren. Hun vendte seg da mot meg med et eneste stort smil og sa "jeg sa jo at jeg klarte å bære posen hele veien hjem, mamma!"

Jeg måtte bare le, og som vanlig får barna meg til å se ting i perspektiv. Min lille godjente hadde akkurat fått meg til å tenke på hvordan det er for oss når vi gjennomgår vanskeligheter i livet. Når verden roper hardt i mot oss "dette takler du fint alene" eller "kom deg over det" - da rekker Gud ut sine armer og sier: "Kom til meg du som strever. Jeg vil bære byrdene dine..."
Og når vi er kommet oss gjennom, kan vi glede oss og si "jeg klarte det!" - og da smiler Gud.

For Han vet jo hvem det var som faktisk ga oss styrke og kraft til å bære det tunge.

                                                                 Klem,

post signature
Jeg liker virkelig innleggene til Spirea. Hvis du ikke har vert innom bloggen hennes, så anbefaler jeg en tur..

Du er ikke så flink til å sy, mamma...

Elsker sånne historier som dette :)




Sofia hadde vært ute å lekt hele dagen, men nå var hun sliten og ville komme inn og hvile seg litt.
Så hun slengte skoene fra seg i et hjørne, tok et glass saft og satte seg på gulvet, lent mot morens ben.

Nysgjerrig kikket hun opp for å se hva moren holdt på med.
Hun skjønte at moren hennes holdt på å sy noe, for hun hadde tatt frem nål og masse garn i forskjellige farger. Sofia satt stille å så på gulvet en lang stund og så på at moren sydde. Men til slutt klarte hun ikke holde seg lenger.

''Du mamma.. det gjør ingen ting at du ikke er så flink til å sy.
Jeg synes du er verdens beste mamma likevell.''

Moren til Sofia lo litt og spurte hva hun mente.

''Nei.. det blir jo ikke så fint når du syr,'' sa sofia og vred litt på seg.
''Det er jo ganske mange knuter og sånn. Man kan ikke en gang se hva det forestiller.
Men det gjør ikke noe. Jeg liker deg uansett,'' sa hun trøstende.

Nå smilte moren til Sofia enda bredere og ba Sofia sette seg på fanget hennes istedet.
Så bredte hun broderiet ut forran dem.

''Du så på broderiet fra undersiden,'' forklarte hun for Sofia.
''Men se hvordan det ser ut fra min side. Knutene på baksiden har en mening.
Og det som ser ut som et eneste rot fra baksiden, er et vakkert bilde på forsiden.''

Moren til Sofia la fra seg broderiet og ga Sofia en klem.

''Og vet du hva,'' sa hun. ''Det hender at vi voksne gjør akkurat det  du gjorde nå nettopp.
Men vi er ikke alltid like kjærlige som du når vi henvender oss til Gud. 'Gud, livet mitt er et eneste rot.
Det er bare knuter over alt og ingenting gir mening. Hvorfor gjør du ikke noe med det?' roper vi til Ham.
Og da tror jeg Gud sier det samme om livet vårt som jeg sa til deg om broderiet.


'Kom og sett deg på fanget mitt. Du ser bare et meningsløst rot av knuter.
Men jeg holder på å brodere livet ditt. Og resultatet kommer til å bli helt fantastisk vakkert.' ''




Kristina Reftel
Fra boka 'Alltid elsket'

Fant lignelsen på bloggen til Aina Regina

Har før lagt ut inlegget "glemmer jeg ser vrangen", et dikt som handler litt om det samme.

 

Likte du historien?

Fyll opp krukken med det beste!

Kopierte innlegget fra Gatepresten.


Kjenner du følelsen av å skulle fylle en smågodt-pose? Eller en spilleliste med musikk? Eller en dag på tusenfryd hvor det ikke er kø på noen karuseller? Det er en fantastisk følelse å være fri til å velge.. Det er nesten så man ikke vil velge, man vil stå en stund først og betrakte valgmulighetene og glede seg over dem. Men mens man står der og betrakter alle mulighetene, går tida.

Vi som lever i dag har enormt stor valgfrihet. Mange kan velge hvilken linje de vil gå på på videregående, og hvilken utdanning de skal ta. Fritida byr på mange muligheter; fotball, håndball, korps, speideren? Og for enkelte byr hver helg på nye muligheter: Hvem skal vi henge sammen med, hvor skal vi dra, hva skal vi finne på. Jeg tror en del også strever med valget: Hva tror jeg på?

På en måte kan vi si at vi alle går rundt med en tom krukke som vi skal fylle med hvem vi skal være og hva vi skal gjøre. Men det koster å beholde valgfriheten: Den som fortsatt vil være helt fri til å velge, kan ikke fylle sin krukke med noe. Så blir den også tom. Den som ikke tror på noe, ikke satser på noe, enten det gjelder en utdanning, en venn eller en tro, mister muligheten for hva dette valget kan bety i livet.

Jeg tror på verdien av å fylle livet med noe som holder gjennom både gode og vanskelige dager. Foruten gode venner og familie, opplever jeg at det betyr å fylle livet med tro på Guds kjærlighet til alle mennesker. I krukka som jeg bærer på, trenger jeg noe som gir meg håp når alt ser mørkt ut. Som gir meg en retning for hvordan jeg bør leve livet mitt. Som gir meg trygghet og glede over å være verdifull og elsket. Slik er troen på Guds kjærlighet med i livet mitt. Det betyr ikke at jeg alltid tenker på hva jeg tror på. Det betyr ikke at jeg aldri tviler eller grubler over vanskelige spørsmål. Men det betyr at jeg kan tro på at som mine hender bærer en krukke, er det en som bærer meg. Som jeg gjør mange valg i livet, er det en som har valg meg. Uansett hvilke dager som vil komme. Uansett hvordan livet blir.

Paulus skriver om dette i kolosserbrevet: Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre (3,12-13).

Hva synes du det er viktig å fylle livet med?


 

Hvorfor skapte Gud ondskap?

Nå er det lenge siden jeg har lagt ut en lignelse. Synes denne historien gjorde meg mye klokere på noen vis, den kan kanskje være en hjelp for noen til å forstå hvorfor det er så mye ondskap i verden om det er en God Gud som har skapt oss. >Fant historien her<
 


 

 

En universitetsprofessor på en velkjent skole for høyere læring utfordra sine studenter med dette spørsmålet: ?Skapte Gud alt som eksisterer??

En student svarte modig, ?Ja, det gjorde Han!?

?Gud skapte alt?? spurte professoren.

?Ja sir, det gjorde Han virkelig?, svarte studenten.

Professoren svarte, ?Hvis Gud skapte alt; så skapte Gud ondskapen. Og, siden ondskap eksisterer, og ifølge prinsippene om at arbeidet definerer hvem vi er, så kan vi anta at Gud er ond.?

Studenten ble stille og svarte ikke på professorens hypotetiske definisjon. Professoren, ganske fornøyd med seg selv, skrøyt til studentene at han nok en gang hadde bevist at den kristne troa var en myte.

En annen student rakk opp handa og sa, ?Kan jeg spørre deg et spørsmål, professor??

?Selvfølgelig?, svarte professoren.

Studenten reiste seg og spurte, ?Professor, eksisterer kulde??

?Hva slags spørsmål er det? Selvfølgelig eksisterer det. Har du aldri frøset??

De andre elevene kniste av den unge mannens spørsmål.

Han svarte så, ?Vel faktisk sir, kulde eksisterer ikke. I henhold til fysikkens lover, det vi ser på som kulde er i virkeligheten fraværet av varme. Hver kropp og objekt kan studeres når det har eller sender energi, og varme er det som en kropp eller materie har og sender energi. Det absolutte nullpunkt (-273 grader celsius) er det totale fraværet av varme; og all materie blir kraftløst og ute av stand til å reagere ved denne temperaturen. Kulde eksisterer ikke. Vi har skapt dette ordet til å beskrive hvordan vi føler det når det ikke er varme.?

Studenten fortsatte, ?Professor, eksisterer mørke??

Professoren responderte, ?Selvfølgelig gjør det det?

Den unge mannen svarte, ?Nok en gang tar du feil sir, for mørke eksisterer heller ikke. Mørke er i virkeligheten fraværet av lys. Lys kan vi studere, men ikke mørket. Faktisk kan vi bruke Newtons prisme til å skille hvitt lys inn i mange farger og studere de varierende bølgelengdene av hver farge.

Du kan ikke måle mørke. En enkel lysstråle kan bryte gjennom en verden av mørke og lyse den opp. Hvordan kan du vite hvor mørkt et spesielt område er? Du måler mengden av lys tilstede, gjør du ikke? Mørke er et begrep mennesket har laget for å beskrive hva som skjer når det ikke er noe lys til stede.?

Til slutt spurte den unge mannen, ?Sir, eksisterer ondskap??

Nå svarer professoren, ?Selvfølgelig, som jeg allerede har sagt. Vi ser det hver eneste dag. Det er daglige eksempler av menneskers grusomhet mot hverandre. Den finnes i utallige kriminelle handlinger og vold overalt i verden. Disse manifestasjonene er ikke noe annet enn ondskap!?

Til dette svarte studenten, ?Ondskap eksisterer ikke, sir, eller det eksisterer ihvertfall ikke i seg selv. Ondskap er ganske enkelt fraværet av Gud. Det er akkurat som mørke eller kulde, et ord som mennesker har laget for å beskrive Guds fravær. Gud skapte ikke ondskap. Ondskap er resultatet av hva som skjer når mennesker ikke har Guds kjærlighet til stede i hjertet. Det er som kulde som kommer når det ikke er varme, eller mørke som kommer når det ikke er lys.?


Hvis du som jeg liker sånne historier, må du bare ta en kikk innom kategorien "lignelser" her på bloggen:)

Jeg er litt travel om dagen, men det er ikke barebare å være student! Bloggen blir litt lidende (leidet darunter. husker vi pugget dette ideomet i tysk...) av tidsmangelen min, men det finnes jo viktigere ting! Og jeg får nok mere tid innimellom:)

Ha en nydelig dag!  

Jeg glemmer jeg ser vrangen.

Mitt liv er som en billedvev der Gud alene vever.

Han velger fargen selv, som mønstret best fremhever,

men når han vever sorgens tråder stanser pilgrimssangen.

Han ser det hele overnfra. Jeg glemmer jeg ser vrangen.

En dag er veven ferdig blitt og skyttelsen er stille.

Da skal han rulle teppet ut og si meg hva han ville.

Da skal jeg se at mørke tråder også trengs i blant,

så gull og sølv og alle farger berdre bakgrunn fant.

 


Kilde

Falt for dette diktet med en gang... Mye sant i det:) Vet dessværre ikke hvem som har skrevet det...

 

Gud er stor!

Skal gjenfortelle en sammenligning Helge fortalte på lørdag.

Se for deg en ganske stor basketballkurv. Kurven henger i den ene enden av hallen, og du står omtrent midt i. Den ser ikke egentlig så høy ut, og du tenker at du kan fint klare å treffe den om du går litt nermere. Så tar du å går frem til omtrent 10 meter fra kurven. Nå er den høyere. Det er ikke helt sikkert du treffer. Hvis du tar de siste skrittene, og havner rett under kurven kan det se ut som om den er himmelhøy; Aldri om du kan hoppe så høyt!

(kilde)

Sånn er det med Gud noen ganger også. Han ser ikke så imponerende og betydningsfull ut på avstand, men når du kommer nærmere er han Dritkul, og Enorm!

 

Synes forresten at du burde ta turen innom >denne bloggen<

Kan du se bokserne?

Her er en Optisk 3D - Illusjon.



Kilde(her er også mange andre slike bilder)

Det skal en spesiell se-teknikk til for å se de to mennene som slåss i bildet.

Mange klarer aldri å se dette. Jeg brukte ca en halvtime første gangen, men nå går det ganske fort å se hva det er.

 

Se-tips:

*Fokuser på forskjellige måter. Fest blikket ditt en halvmeter Bak bildet, og hold det fokuset mens du stirrer på bildet.

*Hvis det går, kan du se på ditt eget speilbilde i dataskjermen. Hvis bildet er i papirform kan du prøve å legge en glassplate over, å se på refleksjonene i den. Plutselig dukker det opp.

Det var det første tipset som funket for meg, men prøv deg frem med å se, glo og stirre på forskjellige måter


 

Jeg husker hvor frustrerende det var å ikke se det som Pappa kunne se. Hvordan jeg stirret på bildet på alle mulige måter for å se det, og hvordan jeg overveide muligheten for at det hele var en teit spøk.

Det jeg husker enda bedre er den fantastiske følelsen av å klare det! Når jeg endelig plutselig fikk det til, og en ny verden INNI bildet plutselig åpnet seg, ble jeg helt ekstatisk (morsomt ord!). Klarte nesten ikke slutte å se på bildet resten av kvelden. Det er umulig å beskrive greia skikkelig for de som ikke kan se det selv.

De som ikke ser bokserne vil kanskje si at de ser mange av dem, eller at det ikke er noen der.

På den samme måten kan det være med Gud. Det går ikke alltid an å se eller føle Ham. Noen vil påstå at Han ikke finnes. Andre vil påstå at Han er litt annerledes enn det bildet du har av ham. Fortsett å søke Ham, så vil Han vise seg. Han er ikke slik som bildene, som bare funker for noen. Gud funker for alle!

Når du da først ser han. WOW!

Da blir du helt ekstatisk, og full av beundring.


Det må forresten nevnes at jeg ikke kom på sammenligningen mellom bildene og Gud selv, men leste det på en smootown blogg. Les Frank sitt innlegg her.

 

Ser du bokserne i bildet? Hvordan ville du beskrevet dem?

Hvor lang tid tok det før du så dem?

Beautiful weeds

(Dette kan virke litt rart og uinteressant, men det er faktisk en grunn til at jeg skriver om ugress, så les hele innlegget)

Dette er et ugress, men det er skikkelig pent! Det må være det fineste ugresset jeg vet om iallefall. Derfor har jeg mange ganger lurt på hvorfor i alle dager det er et ugress i det hele tatt!

Men det vet jeg nå. Det er på grunn av måten det sprer seg på. Det vokser overalt og kveler alt annet. Det negative med ugress er ikke egentlig at det er stygt (nødvendigvis), men at det ødelegger for de tingene som var plantet der. De som er plantet med en plan og med omsorg.

Det er på samme måten med synd. De tingene som Gud har definert som synd er ikke nødvendigvis galt i seg selv, men det er galt fordi det kveler det Gud hadde tenkt for oss. Hans perfekte plan blir kvalt av ting som tar vår tid og oppmerksomhet. Dette gjelder ikke nødvendigvis all synd. Noe er bare galt også. Som å drepe.  

Andre ting er galt fordi det tar vår oppmerksomhet bort fra Gud. Disse tingene er ikke noe som bibelen nødvendigvis forbyr, men det kan være lurt å være forsiktig for det. Du må tenke deg litt om, og finne ut hva som påvirker deg. Både negativt og positivt. 

Jeg vet at jeg ikke bør se skrekkfilmer fordi jeg blir påvirket. Jeg blir redd av det, og redsel kan gjøre at du mister fokuset på Gud. Jeg vet at dette ikke er bra for meg, det er forferdelig å gå rundt å være redd hver gang du er alene i mørket (jeg slipper det nå).  

Kanskje du skal tenke deg litt om, og finne ut hva som kan være ugress i ditt liv. Selv om det ser bra og positivt ut i fra utsiden, så er det du som vet best om det påvirker ditt forhold til Gud. 

Det som er så bra er at Jesus er hanskene våre. Han hjelper oss å luke bort det som er negativt. Det vil alltid komme noe nytt, men hvis du tar det etterhvert blir det ikke så vanskelig å holde hagen din ved like:)

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer for livet går ut i fra det. sal.ord. 4.23.

Borgen

Først er det bare en tom tomt. Helt tom.

Så får du byggetegningene. Det er når du hører om Jesus.

Byggetillatelsen kommer når du sier ja til Jesus.

Noen ganger tar det lang tid med byggingen. Det kan være forsinkelser.

Men når du ber Jesus virke i livet ditt begynner mursteinene og komme. De kommer i form av vitnesbyrd, sterke opplevelser med Gud, bibellesning, bønn osv. 

Muren vokser, og blir sterkere ettersom sementen størkner rund mursteinene. 

Muren vokser. Troen vokser.

Etterhvert får vi en skikkelig forsvarsmur, og det er bra.

For det vil komme angrep. Angrep mot troen din.

De kalles ofte for tvil 

Og noen ganger kan det kalles for distraksjoner. Ting som stjeler oppmerksomhet.

Men Jesus sitter innenfor muren. Hvis han ser at muren ikke holder, så hjelper han til med en gang du ber ham om det.

Jesus gjør det helt umulig for fienden å trenge igjenom muren.

Han slår bort både tvilen, distraksjonene, og alt det andre som vil skade oss!

>Kilde<


Fant denne lignelsen på bloggen til Mads. Har skrevet den litt om, men må alikevel gi han æren for ideen:)

Har savnet sånne lignelser - kommer ikke så ofte over dem for tiden.

Sølvsmeden

Elsker virkelig disse lignelsene. Slutten på denne var bare helt fenomenal:)


Sølvsmeden

Tre eldre damer pleide å treffes hver torsdag for å lese i Bibelen sammen. En torsdag var de kommet til Malaki i det gamle testamentet.

"Han skal sitte og smelte og rense sølvet" leste en av damene høyt fra Malaki 3:3

På vei hjem ble dette bibelverset sittende igjen hos en av damene. "Hvorfor står det at Gud er som en sølvsmed som sitter ned mens han arbeider med å rense oss?", grublet hun på.

Hun klarte ikke sltte å gruble på dette, så da hun kom hjem fant hun fram til en sølvsmed i telefonkatalogen, ringte til han og spurte om hun kunne komme på studiebesøk en dag. Det var hun hjertelig velkommen til.

Som sagt så gjort, noen dager senere gikk den gamle damen ned til sølvsmeden. "Si meg, kan du fortelle noe om hvordan du arbeider med sølvet?". Det gjorde smeen gjerne og fortalte grundig hvordan prosessen gikk for seg.

"Men si meg", sa hun da hun hadde avsluttet beskrivelsen sin. "stemmer det at du sitter ned mens renselsesprossesen foregår?".

"Å ja! svarte smeden "Jeg må sitte med blikket festet på smelteovnen. Hvis prosessen fortsetter bare littegrann lenger enn nødvendig, blir sølvet skadet"

Den gamle damen ble varm om hjertet da hun hørte smedens ord. Tenk at Gud gjør det samme med oss! Han holder blikket festet på oss mens vi går gjennom en prøvelse, slik at vi ikke prøves mer enn vi klarer.

Hun takket for at hun hadde fått komme på besøk, og for at smeden hadde tatt seg tid til å fortelle om arbeidet sitt til henne.

Men akkurat i det hun skulle forlate smia, ropte smeden til henne.

"Forresten, det var noe jeg glemte å fortelle. Jeg vet at renselsesprosessen er ferdig når jeg ser mitt eget speilbilde i sølvet".

Malaki 3:3


Bilder er funnet her


Fant denne historien på shammen.blogg.no Hun har en fantastisk kristen blogg. Hovedtemaet er å "blogge seg igjennom bibelen" men hun også med en del andre tanker og ting som opptar henne. Anbefaler deg en tur innom for litt meningfylt lesestoff!

Walk by faith, not by sight

Kopierer dette innlegget i fra bloggen til lenenepstad. Synes det var så bra:)


Do you know the legend of the Cherokee Indian youth's rite of Passage?
His father takes him into the forest, blindfolds him and leaves him alone. He is required to sit on a stump the whole night and not remove the blindfold until the rays of the morning sun shine through it. He cannot cry out for help to anyone.



Once he survives the night, he is a MAN.

He cannot tell the other boys of this experience, because each lad must come into manhood on his own.


The boy is naturally terrified. He can hear all kinds of noises. Wild beasts must surely be all around him. Maybe even some human might do him harm. The wind blew the grass and earth, and shook his stump, but he sat stoically, never removing the blindfold. It would be the only way he could become a man!

Finally, after a horrific night the sun appeared and he removed his blindfold.


It was then that he discovered his father sitting on the stump next to him.
He had been at watch the entire night, protecting his son from harm.

We, too, are never alone. 


Even when we don't know it, God is watching over us, Sitting on the stump beside us.
When trouble comes, all we have to do is reach out to Him.

Moral of the story:
Just because you can't see God,
Doesn't mean He is not there.


"For we walk by faith, not by sight."

Ateisten og den kristne

I magen til en gravid kvinne var det en gang tvillinger. Den ene var ateist, den andre var kristen. Et par timer før fødselen hadde begge noe interessant å si...

Ateisten: Si meg, du kristne, tror du virkelig på et liv etter fødselen?
Den kristne: Ja, det tror jeg fullt og fast!
Ateisten: For noe vrøvl! Det finnes ikke noe liv etter fødselen! Kjensgjerningene viser at ingen er kommet tilbake "etter fødselen"!
Den kristne: Hva er det for slags bevis? For det første kan ingen komme tilbake "etter fødselen", og for det andre er det ingen som vil tilbake heller!
Ateisten: Hvorfor vil ingen tilbake? Hva vil du gjøre etter fødselen?
Den kristne: Å, jeg har mye jeg skal gjøre! Jeg skal vandre rundt i den vakre naturen og glede meg over de herlige fargene på blomstene og bladene, og jeg skal ta pizza mellom tennene og spise den...
Ateisten: For noe vrøvl! Det er vitenskapelig bevist at vi får næringen gjennom navlestrengen. Bare legg merke til hvor kort den er; hvordan vil du løpe av sted med den på slep? Dessuten er det ingenting å se! Alt er svart! Og kan du bevise hva som er forskjellen mellom grønt og svart?
Den kristne: Her i mors mage er vi ennå blinde, men når vi først er kommet ut til det virkelige livet, da vil vi se med egne øyne at det er slik! Vitenskapen har bevist ... fint, her får vi mat gjennom navlestrengen, men i livet utenfor blir det helt annerledes! Det vil bli så flott og annerledes at du slett ikke kan forestille deg det!
Ateisten: Jeg tror bare det jeg ser, og jeg ser ingen ting! Men én ting til: tror du egentlig at det finnes en mor?
Den kristne: Naturligvis tror jeg at det finnes en mor!
Ateisten: Tullprat! Hvor er din mor? Jeg kan ikke se henne!
Den kristne: Vår mor er over alt! Hun omgir oss og vi er inne i henne, vi lever av henne, vi ville ikke eksistert uten henne! Hun elsker oss og kan knapt vente på å få holde oss i armene sine!
Ateisten: Så, hun elsker oss?! Hvorfor må vi da sitter her i mørket, og hvorfor må vi dø snart?
Den kristne: Snart er det fødselsdag og ikke dødsdag!
Ateisten: Din fanatiker! Er du ikke redd for å dø?!
Den kristne: Nei, vi er på god vei inn til det nye og egentlig livet! Meningen med vår tilværelse her er at vi kan forberede oss på det egentlig livet der ute!
Ateisten: Nei! Meningen med livet er at vi har det godt så lenge som mulig her! La oss ete og drikke, for i morgen dør vi!
Den kristne: Nei, det gjør vi ikke! Straks har vi fødselsdagen, og den dagen skal vi feire gjennom hele det lange livet der ute! Jeg tror veene er begynt! Det er kommet så langt nå! Snart vil vi være i det egentlig livet!
Ateisten: Nei! Jeg vil ikke dø!

Den kristne: Det er utrolig at du ikke kan innse sannheten! ... Jeg gleder meg i alle fall, til og med når det nå blir ganske voldsomt! Men lidelsene her er ingen ting sammenliknet med den overstrømmende herlighet som vi skal få sammen med vår mor! Mamma, nå kommer jeg!

 

(Hentet fra Det virkelige livet er tøft! av Kornelius Novak.)


 

Jeg fant denne teksten på bloggen til david, og måtte bare dele den:) Synes det var en bra lignelse, som viser hvor absurd den ateistiske tankegangen virker for oss kristne.


Ekte venner

Enda en lignelse!

Dette er den siste av de jeg hadde samlet. Det betyr ikke at det ikke kommer fler; jeg poster nok hvis jeg finner noen... Men de kan nok ikke komme like ofte nå. Hvis du vil ha noen kloke ord forklart på en greit måte, så ta en tur innom "lignelser" i toppmenyen-mange av dem er veldig bra:D Har som sagt ikke skrevet dem selv;)

 

Venner

Det finnes en fortelling om en ung kvinne som het Mathilde. Denne kvinnen ønsket inderlig å bli en del av overklassen. En dag ser hun sin sjanse, for hennes mann blir invitert til en elegant bankett gjennom jobben. Mathilde tar kontakt med sin rike venninne og ber om å få låne et eksklusivt smykke til anledningen. Smykket er så vakkert å se til, at hun på banketten blir gitt det ene komplementet etter det andre.

Senere på kvelden skjer det som ikke får lov til å skje, nemlig at Mathilde mister smykket. Hun og mannen reagerer i panikk og tar opp et lån i banken på 250 000 kroner. Pengene bruker de på å få kopiert opp et identisk smykke etter hukommelse, tilsvarende det hun hadde lånt.
Smykket returnerer hun til sin venninne, uten å fortelle noe om at det opprinnelige smykket hadde forsvunnet.

De selger huset, flytter inn i enklere forhold og arbeider dobbelt opp i 10 år for å betale av på lånet. Da ti år har gått og gjelden er nedbetalt, tar hun til mot og forteller sin venninne om at smykket hun leverte tilbake, ikke var det samme som hun hadde fått låne. Den rike venninnen fortalte da at det smykket hun hadde fått låne var en kopi og at det kun var vært 3000 kroner.

Historien illustrer veldig godt hvordan vi mennesker tenker og handler. Vi er ofte redd for å komme til våre venner med de problemer, mangler og feil vi har og gjør. Store deler av livet gjemmer vi oss bak en maske for å dekke til den virkelige ?meg?. Jeg håper at historien er med på å illustrere at vi ofte kan spare oss for mye bry, sorg og slit ? hvis vi bare tørr å vise, fortelle og prate om de problemene vi møter i livet. Gode venner takler å høre om alle sider ved våre liv. For på samme måte som Gud alltid vil være den som støtter og er der for deg, kan også gode venner kan ha den funksjonen.

Bildet er herfra

An unrealistic story.

 

JOHN 3:16
"For God so loved the world,  that He gave his only begotten Son, that whosoever believeth in Him should not perish, but have everlasting life."

After a few of the usual Sunday evening hymns, the church?s pastor slowly stood up, walked over to the pulpit, and before he gave his sermon for the evening, briefly introduced a guest minister who was in the service that evening.

In the introduction, the pastor told the congregation that the guest minister was one of his dearest childhood friends and that he wanted him to have a few moments to greet the church and to share whatever he felt would be appropriate for the service.

With that, an elderly man stepped up to the pulpit and began to speak. ?A father, his son, and a friend of his son were sailing off the Pacific coast,? he began, ?when a fast approaching storm blocked any attempt to get back to the shore. The waves were so high that, even though the father was an experienced sailor, he could not keep the boat upright and the three were swept into the ocean as the boat capsized.?
The old man hesitated for a moment, making eye contact with two teenagers who were, for the first time since the service began, looking somewhat interested in his story.


The aged man continued with his story, ?Grabbing a rescue line, the father had to make the most excruciating decision of his life: to which boy would he throw the other end of the line? He had only seconds to make the decision. The father knew that his son was a Christian and he also knew that his son?s friend was not. The agony of his decision could not be matched by the torrent of the waves.?

?As the father yelled out, ?I love you, son!? he threw out the life line to his son?s friend. By the time the father had pulled the friend back into the capsized boat, his own son had disappeared beneath the raging swells into the black of night. His body was never recovered.?
By this time, the two teenagers were sitting up straight in the pew, anxiously waiting for the next words to come out of the old minister?s mouth.

?The father knew his son would step into eternity with Jesus and he could not bear the thought of his son?s friend stepping into eternity without Jesus; therefore, he sacrificed his son to save the son?s friend. He paused and then spoke with great emotion, ?How great is the love of God that He should do the same for us! Our Heavenly Father sacrificed His only begotten Son that we could be saved. I urge you to accept His offer to rescue you and take hold of the lifeline He is throwing out to you in this service.?

With that, the old man turned and sat down in his chair as silence filled the room. The pastor again walked slowly to the pulpit and delivered a brief sermon offering God?s salvation to any who would reach out for it; however, no one responded to his appeal.
Within minutes after the service ended, the two teenagers were at the old man?s side.

?That was a nice story,? politely stated one of the boys, ?but I don?t think it was very realistic for a father to give up his only son?s life in hopes that the other boy would become a Christian.?
?Well, you?ve got a point there,? the old man replied, glancing down at his worn Bible. 

Then he once again looked up at the boys and said with a broad smile, ?It sure isn?t very realistic, but that story gives me a glimpse of what it must have been like for God to give up His Son for me. It took a tremendous sacrifice, I know. You see, I was that father in that story, and your pastor is my son?s friend.?

?Author Unknown


 

Dette innlegget var skrevet på engelsk, og så bra at jeg ikke ville oversette det (med mindre noen har et spesielt ønske om det?)

Denne historien setter Jesu offer litt i perspektiv, litt mer lettfattelig.

Sola og Månen

 Jesus kan sammenlignes med sola, og menneskene med månen. Jesus er vårt lys, vår sol og vi kan kun skinne i hans refleksjon. Altså; månen er ingenting uten sola. Noen ganger skjer det at jorden kommer mellom sola og månen, og da vil det bli en formørkelse. Månen kan da ikke skinne lengre.

Slik er det med mennesker og Jesus også. Vi kan ikke skinne uten Jesus. Og noen ganger er det så mye på jorden som opptar oss, og som vi bruker så mye av vår tid og energi på, at lyset fra Jesus rett og slett ikke slipper til. Vi mister fokuset, og tingene her på jorden kommer i veien for det som virkelig betyr noe!

(tatt fra. www.desired.blogg.no)



Skipbrudd

Det fortelles en historie om en mann som lider skipsbrudd på en øde øy, og som ber om at Gud skal redde ham. Like etter kommer en båt med innfødte forbi og lurer på om han ønsker å bli plukket opp. Han sier: "Nei, Gud vil redde meg." Så kommer en større båt forbi, og to dager senere også et skip, og han gjentar hver gang: "Nei, Gud vil redde meg."

Gud redder han ikke, han dør og kommer til himmelen, og sier til Gud: "Jeg bad deg, Gud, om å redde meg, og du sviktet meg." Og Gud svarte: "Hva mener du? Først sendte jeg en båt med innfødte, så en større båt og til og med et stort skip."

I blant tenker vi så stort om Gud - at vi mister de små tingene han gjør i livet vårt. Gud hjelper ofte den som hjelper seg selv.

Har verken tatt bildet, eller skrevet teksten, men samler alt i min kategori for lignelser:)


Din Goliat

Vi mennesker møter på mange utfordringer i løpet av livet. Selvfølgelig; det hører med det å leve. Noen utfordringer opplever vi som vanskelige, tidkrevende og urettferdige. Jeg tror at om du klarer å stole på Gud gjennom disse vanskelige situasjonene, vil du se et nytt nivå av Guds storhet. 

Dette er akkurat det som skjedde med David i Bibelen. Han ville fortsatt vært kjent som en gjetergutt, om det ikke var for Goliat. Han møtte på en utrolig stor utfordring: Goliat var tre ganger hans størrelse, han var en dyktig kriger og leder av en stor hær.

David var kun en tenåring, hadde ingen formell kamptrening, manglet kamputstyr og hadde ingen beskyttelse.

I utgangspunktet hadde ikke David noen sjanse. Hva var det Gud gjorde? ? det ser ikke ut til å gi noen mening. Men Gud ville ikke presentert David for denne utrolig store utfordringen, med mindre han ikke allerede visste at David var spesiell. Jeg tror ikke det er noen tvil om at David følte seg normal, helt ordinær - som bare tok vare på farens geiter.

Men når David hørte at Goliat hånet folket av Israel, var det noe som vokste inne i han. Et lite frø av tro tok plass i hans hjerte og han begynte å forstå at han ikke var normal eller ordinær.

Jeg innbiller meg at David tenkte: ?David, er du gæren, du kommer aldri til å slå denne fyren. Du kommer til å dø i forsøket. Ikke vær dum.?

Men i sitt hjerte kunne han høre Gud si: ?Større er han som er i meg, enn han som kommer i mot meg.?

Dette ga han selvtillit til å tro at: ?Jeg er i stand til å fullføre min skjebne. Jeg ser kanskje ingen vei, men jeg vet at min Gud kan lage en vei.?

Han gikk ut og vant over kjempen.

Vet du hva som gjorde David til konge? Hva som gjorde han kjent? Det var Goliat. Den helt spesielle utfordringen fikk David til å innse at han var skapt for noe større enn seg selv.

En del av dere har en del utfordringer i livet som dere opplever som umulig. Du ser ikke hvordan det kan ordne seg. Men akkurat her og nå er det et frø av tro som vokser i ditt hjerte, noe på innsiden som forteller deg: ?Jeg er større enn dette problemet, for Gud er med meg.?.

Du er skapt til å overkomme, du er skapt til å leve i seier.

Bilde fra: http://www.rcwonline.org/David_Goliath.gif


Har ikke skrevet dette selv, men ville dele det med dere:)

Solid Rock

Steinblokka

Det var en gang ei lita jente som hver dag gikk forbi et steinbrudd. Inne på steinbruddet sto en mann og hugget i en stor firkantet steinblokk. Hver gang jenta passerte, kikket hun på mannen med steinblokken som gradvis ble mindre. Én dag var steinblokken blitt til en fantastisk engel. Jenta hadde aldri sett noe nydeligere, og gikk inn på steinbruddet for å se nærmere. Steinhuggeren smilte og hilste på den lille jenta, som spurte nysgjerrig: "Hvordan visste du at den vakre engelen var inne i den firkantede steinblokken?" "Det er noe vakkert i alt. Vi må bare lære oss å se bak det alle andre ser."


Tok bildet i Heide Park, Tyskland, men har ikke skrevet historien selv:)

Krigsskipet

Krigsskipet

Det var en gang et krigsskip som seilte av sted på havet. En dag var været forferdelig, og ut a ingenting dukket det opp et lys rett forut. krigsskipet sendte ut signaler om at skipet måtte flytte seg, for nå kom han kjørende for fullt! Han fikk straks melding tilbake om at lyskilden ikke hadde planer om å flytte seg. "Jeg kjører rett på," sa krigsskipet, "Jeg har ikke tenkt å bøye av uansett!"

"Du må," kom meldingen tilbake, "Jeg er et fyr."

Av og til må vi bare innse at det er vi som må forandre oss, og ikke verden rundt oss. Være ydmyk, ikke alltid få viljen din.

 

Hørte denne lignelsen av John Arve på et møte en gang, tenkte jeg skulle dele den med dere:)


Kapteinen på skipet

En båt seilte av sted på havet med fullt mannskap om bord. Underveis ble mannskapet irritert over måten kapteinen styrte båten på, og ville bestemme selv. De begikk mytteri mot kapteinen, fanget ham og bandt ham fast i en lugar nedi skipet. Etter en stund på sjøen traff de et skjær og båten sank. Da ee gjenlevende ble innkalt til intervju om hva som hadde skjedd, unnskyldte alle seg med at det var ikke de som var kapteinen, så det var ikke deres ansvar. Når kapteinen kom frem sa han; Jeg satt fastbunnet nedi lugaren. Dette har de påført seg selv..

 Fant denne lignelsen på www.shammen.blogg.no:)

Når vi ikke godtar Jesus som vår frelser(kaptein) kan han heller ikke frelse oss! Vi må stole på ham hele tiden for at han skal redde oss.

 



 

En Lignelse:)

Guds refleks

 

En lysstråle som går igjennom universet kan du ikke se. Den er usynlig. Lys er usynlig. Men når lyset treffer noe, så ser du det. Lyset må reflekteres.

 

Jesus er verdens lys. Jesus er usynlig, og vi kan ikke se Jesus. For at de som ikke tror, skal se Jesus og komme til tro på Ham, så må vi som allerede har fått sett Han, være med på å reflektere Han slik at de andre kan få se Verdens lys.

 

Vi må leve tydelig. Be om tilgivelse ofte. Være en god refleks- en person som Gud kan få skinne på, slik at alle de som enda ikke har sett Verdens lys, må få se det og bli med i den store familien som skal hjem til Himmelriket.

 

Jesus sa: ?Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.?

Joh. 8,12

Synes denne lignelsen som noen delte på smootown.no var så bra, så legger den inn på bloggen min her:)

Sjakk matt

Las en kjempefin sammenligning eller noe i går. Har lyst til å male dette.

Men det var en berømt sjakkspiller som skulle si noe om et malri kalt "Sjakk matt." Etter å ha studert bildet av et sjakkbrett en stund sa han; "Kongen har et trekk til"!

Slik er det av og til med Gud også.

Selv om det ser du til at livet er "sjakk matt" og at du har tapt, så har kanskje Kongen (Gud) et trekk til!

 I en Håpløs situasjon kan Gud skape håp.

Noen som kan sjakk som kunne ha forklart meg hvordan dette brettet kunne ha sett ut? Jeg har vikrelig lyst til å lage et sånt bilde! Kanskje du kjenner noen som er flinke i sjakk?

Uansett

Litt om blogging og kommentarer:

Jeg blogger ikke for å få kommentarer.

Det er alltid koselig å få tilbakemeldinger på hva dere liker/ikke liker på bloggen min. Eventuelt bare få vite hvem som leser bloggen min! Er kjekt når noen kommenterer, for da kan jeg gå inn på deres blogg for å ta en titt. Men vær så snill: Kjedelig med kommenarer som :

"Fin blogg! Ta en tur innom min blogg, og kanskje kommenter tilbake? Da blir jeg kjempeglad!"

I slike kommentarer forsvinner de første ordene totalt i det andre! Dropp det, så tar jeg heller turen innom bloggen din:)

(Hvis du trenger å skrive slik for å få folk til å lese bloggen din, er den nok ikke så interessant.)

 

Kongeriket

Kongeriket

Det var en gang et kongerike. Menneskene som bodde der, var ikke spesielt ulike oss. De hadde hus å bo i, biler å kjøre i? De hadde tv, radio, iPod og alt de måtte ønske seg. Og alle hadde det egentlig veldig bra! Kongen var svært glad i folket sitt; ingen løy og ingen stjal. Alt var helt fantastisk.

 

Men én dag skjedde det noe i det lille kongeriket. Plutselig begynte folk å baksnakke hverandre, og så begynte de å lyve hverandre rett opp i fjeset? Så begynte noen å stjele, og noen begynte å sloss. Til slutt gikk det så langt at noen ble drept. Kongen var helt fra seg og skjønte at noe måtte gjøres! Derfor tilkalte han sine nærmeste rådgivere, og skrev ned lover som sa at baksnakking, lyving, stjeling, slåssing og drap ikke var lov. Den som brøt noe av dette, skulle få 40 piskeslag. Etter at loven hadde trådd i kraft, ble kongeriket som normalt igjen. Folk sa unnskyld til hverandre, ga tilbake det de hadde tatt og lappet opp hverandre etter slåsskampene.

Så en dag, kom to av kongens tjenere løpende: ?Konge, konge! Det er noen som har brutt loven! Hva skal vi gjøre?? Kongen kjente en klump i halsen; han var jo så glad i alle innbyggerne i landet sitt! Han sa at tjenerne skulle ta med den skyldige inn, og da han fikk se hvem det var, knuste hjertet hans. Det var hans egen mor. Kongen ville ikke at moren skulle få piskeslagene, men samtidig visste han at han ikke kunne gjøre forskjell når han hadde laget en lov for hele kongeriket.

Mannen med den store pisken kom inn, og moren lå bøyd på huk; klar for å ta imot straffen sin. Mannen løftet armen, men rett før han senket den og slo, kastet kongen seg over moren slik at han var den som tok imot alle de 40 piskeslagene. Så mye elsket han moren sin, at han ofret seg selv.

 

Denne historien hørte jeg fra gruppa Reboots (Ungdom i Oppdrag, Skien)?forestilling?

På samme måte har Jesus ofret seg selv for oss. Det er vi som handler galt, men Jesus døde for vår skyld på korset. Gud har laget et sett med regler for oss, slik at vi skal leve et fullverdig liv sammen med Ham. Ikke for å dømme oss, og at noen er bedre enn andre. Men for at Gud vet hva som er best for oss. Alle er vel enig i at det er galt å drepe? Eller å baksnakke? Eller å lyve? Eller å stjele? Dette er de ti bud. De er ikke harde, vanskelige regler gitt av en dømmende Gud som er ute etter å ta oss. De er kjærlige regler, gitt av en omtenksom Gud som kun ønsker det beste for oss! Men som menneskene i kongeriket gjør vi likevel gale ting, og fortjener straff. Idet vi trår fram for å ta imot straffen vår, kaster Jesus seg fram og tar piskeslagene selv. Men for at det skal skje i det hele tatt: må vi takke ja til tilbudet. Kongen reddet moren sin fordi det var moren hans; en utrolig nær relasjon. På samme måte vil Jesus redde oss dersom vi er i en nær relasjon med Ham; vi må si ?ja, Jesus! Jeg vil følge deg, og lære hvem du er!?

jeg igjen fant denne på bloggen til Maria(http://rejoice.bloggbyen.com/).  Synes det var en fin historie:) 

Ingrid

Hans-Kristian hos frisøren!

Dette er enda en liten lignelse-historie til samlinga mi:)

Må forresten få sagt at jeg ikke har skrevet noen i denne kategorien selv, med mindre det står i innlegget;)

 

Hans Kristian hos frisøren!

Du har sikkert stilt deg selv eller blitt spurt: Hvorfor tillater Gud ondskapen hvis Gud er god? Det finnes mange svar på det spørsmålet og vi skal ikke gå inn på dyp filosofisk tenking. Jeg ønsker bare å dele en enkel historie som kan være med på å få deg til å reflektere over akkurat dette spørsmålet.

Det var tidlig opp denne dagen, men heldigvis var det ikke noe spesielt på plakaten. Hans Kristian hadde lenge tenkt tanken på å komme seg til frisøren for å få seg en hårklipp, barbering og en kjapp hodemassasje. Vel fremme og rumpa godt plantet i stolen gjorde frisøren som fortalt. Underveis ble de pratende om livets store og små spørsmål. Godt i gang med samtalen kom frisøren til å fortelle at hun ikke trodde på Gud. Hun begrunnet det med at det var så mye ondskap i verden: krig, sult og sånn. Hans Kristian satt stille og hørte på frisøren prate, men var fristet til å svare på tiltale siden han var kristen. Problemet var at han ikke visste hva han skulle svare på et slikt spørsmål og lot derfor til å tie.

Da frisøren var ferdig og Hans Kristian hadde takket for samtalen og klippet, gikk han ut av frisørlokalet. På utsiden lå en uteligger som så ut til å mangle dusj, hårklipp og hva annet på flere måneder. Han stormet tilbake inn i frisørsalongen og skrek ut ?Jeg tror ikke frisører eksisterer?.
Frisøren ble noe forskrekket og spurte hva han mente. Hans Kristian gjentok seg selv: ?Jeg tror ikke frisører eksisterer?. Frisøren tok til ordet og sa: ?Det er helt absurd. Jeg har akkurat klippet håret og skjegget ditt; det er ingen tvil om at frisører eksisterer?.

Hans Kristian var rask til å svare: ?Uteliggeren på utsiden av frisørsalongen har langt, skittent hår og et utrimmet skjegg ? frisører kan derfor ikke eksistere.?
Frisøren responderte ved å si: ?Ja, men det er jo fordi de ikke kommer til meg.??. ?Akkurat?, svarte Hans Kristian. ?Sånn er det med Gud også; hadde bare mennesker kommet til han.?

"God: How do we change the world? 
  Evan Baxter: One single act of random kindness at a time."

 

Fant bildet på google.

 

Big bang Theory:)

Det at verden skulle ha blitt til av Big Bang, er en lite sannsynlig teori etter min mening. At masse ingenting skal bli til masse masse! Jeg tror at en av de følgende alternativene må stemme: 

1:Universet har alltid eksistert

2: Gud har alltid eksistert.

Samtidig er det like usannsynlig at noe har vert for alltid, som at det har en begynnelse... Men jeg mener at Det er mer sannsynlig at Liv - følelser, tanker, trær, innsjøer, blomster, alt som er vakkert - har blitt skapt, og ikke bare kommet med en tilfeldighet! Det Vil jeg ikke tro på en gang; da mister livet mitt all mening også, og jeg tror mennesker trenger noe å leve for! At verden er blitt til ved en tilfeldighet har jeg to sammenligninger med:

1. Et puslespill med millioner av brikker. Det ligger i en boks, og hvis du rister på boksen i millioner av år.... Tror du da det blir til et helt bilde?

2. En urmakerbutikk med masse deler til å lage klokker av blir sprengt i lufta. Tror du det blir noen ferdige klokker av det? eller noe annet nyttig?

Jeg tror det trengs en deigner. En til å pusle sammen brikkene, eller bygge urene... Selvsagt er det fremdeles et valg om du vil tro at Universet alltid har eksistert, eller Gud alltid har eksistert, og jeg velger at det er en designer først! En som har tenkt ut alt dette andre. Noe som gir mening(ikke bare at vi lever, og så dør, og egentlig bare er en klump med atomer og molekyler som er helt forutsigbare).

Forskjere er uenige i om det finnes en Gud eller ikke, men Alle forskere er enige i at de ikke vet, eller kan definere liv. De vet ikke hva liv er, eller hva som skaper liv. De har heller ikke klart å skape liv ut av noe som er dødt.

Bare dette sier meg at noe smartere må ha skapt mennesket, og for den saks skyld alt annet liv. Når vi(som er så smarte) ikke kan skape liv, hvordan kan en eksplosjon klare det?

 

En Hundrelapp!

Du er verdifull!

En velkjent taler startet en av sine seminarer med å holde opp en 100-krone seddel mens han spurte: "Hvem vi ha denne seddelen?"

 

Flere rakk opp hånden, og han fortsatte: "Jeg vil gi denne seddelen til en, men først vil jeg gjøre noe med den." Han krøllet seddelen sammen til en kule. Så spurte han: "Er det fremdeles noen som vil ha den?" Flere rakk opp hånden igjen.

 

Så tok han seddelen, la den på gulvet og tråkket den ned i det skitne gulvet. Seddelen var nå både skrukkete og skitten. "Er det fremdeles noen som vil ha den" spurte han, og flere hender gikk i været.

 

"Mine gode venner, i dag har dere lært en verdifull lekse. Uansett hva jeg gjør med denne seddelen, er det noen som vil ha den. Det er fordi dere vet at verdien av den er uforandret selv om den er både skitten og skrukkete."

 

Mange ganger i våre liv blir vi "krøllet sammen" eller tråkket ned i skitten, på grunn av avgjørelser som blir tatt og omstendigheter som dukker opp. Vi føler oss kanskje verdiløse.

 

Uansett hva som hender vil du aldri miste din verdi. Du er verdifull og spesiell, glem aldri det!


These footprints following me...

Dette må være den mest kjente av slike historier, men det er jo kjempebra også! Hør også den nydelige sangen

 Leona Lewis - Footprints in the sand.

FOTSPOR I SANDA!
En natt hadde en mann en drøm. Han drømte at
han spaserte langs stranden sammen med Herren!
Over himmelen kom bilder fra livet hans til syne.
For hvert bilde han så, oppdaget han at
det var to par fotspor i sanden; det ene var
hans egne, og det andre var Herrens.

Da det siste bildet fòr forbi over himmelen, så
han tilbake på forsporene i sanden.
Han la merke til at mange ganger i livets løp var det
bare ett par forspor. Da oppdaget han også,
at det var de gangene da livet hans hadde vært
vanskeligst og mest smertefullt!

Dette forsto han ikke, så han spurte Herren:
'Herre, du sa en gang at da jeg bestemte meg
for å følge deg, ville du alltid gå med meg,
og aldri forlate meg. Men du ser at da min nød var størst,
og livet var vanskeligst å leve, da var det bare ett par fotspor.

Jeg forstår ikke hvorfor du forlot meg da jeg trengte deg mest?
Da svarte Herren: 'Mitt kjære og dyrebare barn!
Jeg elsker deg og vil aldri forlate deg. De gangene i livet
ditt da prøvelsene og lidelsene dine var størst - og du bare kan se ett par spor i sanden, det var de gangene da jeg bar deg i armene mine.




 

Styrket av prøvelser

Fikk en innskytelse - eller ide om du vil - på bussen i dag. Skrev den kjapt ned, og den passet fint til bloggen min for tida, så denne lignelsen har jeg skrevet selv:

Styrket av prøvelser

Lars jobber på et kontor, og har en stor utfordring hver dag. Han har en kollega som alltid kommer trekkende både i pausene og midt i arbeidsdagen med de store smultringene sine, og søler melis over alt innimellom sine småfrekke kommentarer om rotet på pulten til Lars. Når Lars forteller at han er opptatt, og vil ha matro blir han bare ledd av, og kollegaen blir sittende å skravle om alle de merkelige tingene hunden hans gjør. Lars vil ikke være uforskammet, men er ikke sikker på hvor lenge han orker masete Svein som kommer rennende i tide og utide.

Om kvelden ber Lars; ”Kjære Gud, kan du ikke gi meg mer tålmodighet med Svein på jobben. Han mener ikke å være uforskammet, men han gjør meg sprø! Hjelp meg til å tåle ham, så jeg slipper å irritere meg hele tiden.”

Neste morgen våkner Lars av et sinnssvakt brøl i fra nabohuset, som har stått tomt så lenge. ”Det er de nye naboene!” sier kona, og Lars stønner høyt. ”litt av et bønnesvar!” I de følgende dagene får Lars det både i fra Svein, og den nye naboen, som etter å ha holdt et forferdelig leven hele søndagsmorgenen, slipper ungene løs, så de klarer å knuse en rute i kjelleren til Lars. Og dèt første dagen de bor der! Senere, da de treffes mer offisielt finner Lars ut at faren i familien er en arrogant, og overlegen type som ikke har det grann medfølelse. Han vil til og med at Lars skal be om unnskyldning til nabosønnen fordi han skadet seg på glass i fra den knuste ruta. Faren mente urimelig nok at ruta lå feil plassert, og dessuten tålte for lite til å være i et ”barnevennlig” nabolag.

Uansett, Lars klarer seg så vidt igjennom hverdagen uten noen voldsomme utbrudd. Han bryr seg nesten ikke om Svein på jobben lenger. Nå er det naboene som er det største irritasjonsmomentet. Han har gitt opp å be om tålmodighet, for de ble jo bare vanskeligere å holde alt inni seg etter den kvelden…

En dag treffer Lars en gammel dame på kjøpesenteret. Hun ser ut til å ha problemer med å rekke opp til øverste hylle, og Lars tilbyr seg å hjelpe.

De kommer i snakk, og Lars forteller om den plagsomme kollegaen, og de forferdelige naboene sine. Han ler når han forteller om alle strekene naboens sønn gjør, og himler med øynene av Sveins smultringinvasjoner på kontoret. Han forteller om hvor irritert han har vert i det siste, og hvordan han måtte streve for å kontrollere seg noen ganger. Han overrasker seg selv ved å bruke fortidsformen. Som om dette ikke betyr så mye for ham lengre. Da sier den gamle kona; ”Du blir vandt til det. Når vi blir utsatt for utfordringer, er det bare Guds måte å hjelpe oss til å utvikle oss!”

Dette vekker tanker i Lars, og han forstår etter hvert at Gud har vert der hele tiden. Han hørte Lars’ bønn, og gav han dermed noe annet å tenke på, slik at irritasjonen mot Svein ikke lenger betød så mye. Etter all irritasjonen hadde Lars nesten blitt immun mot brysomme folk. Han visste at de antagelig ikke mente noe med det, og at det ikke ville forandre noe om han brukte energi på å bli irritert. 

 

Lars jobber på et kontor, og har en stor utfordring hver dag; Han har en kollega som alltid kommer trekkende både i pausene og midt i arbeidsdagen med de store smultringene sine, og søler melis over alt innimellom sine småfrekke kommentarer om rotet på pulten til Lars. Når Lars forteller at han er opptatt, og vil ha matro blir det bare ledd bort, og kollegaen blir sittende å skravle om alle de merkelige tingene hunden hans gjør. Lars vil ikke være uforskammet, men er ikke sikker på hvor lenge han orker masete Svein som kommer rennende i tide og utide.

Om kvelden ber Lars; ”Kjære Gud, kan du ikke gi meg mer tålmodighet med Svein på jobben. Han mener ikke å være uforskammet, men han gjør meg sprø! Hjelp meg til å tåle ham, så jeg slipper å irritere meg hele tiden.”

Neste morgen våkner Lars av et sinnssvakt brøl i fra nabohuset, som har stått tomt så lenge. ”Det er de nye naboene!” sier kona, og Lars stønner høyt. ”litt av et bønnesvar!” I de følgende dagene får Lars høre fornermelser både i fra Svein, og den nye naboen, som etter å ha holdt et forferdelig leven hele søndagsmorgenen, slipper sønnen løs, så han klarer å knuse en rute i kjelleren til Lars. Og dèt første dagen de bor der! Senere, da de treffes mer offisielt finner Lars ut at faren i familien er en arrogant, og overlegen type som ikke har det grann medfølelse. Han vil til og med at Lars skal be om unnskyldning til sønnen fordi han skadet seg på glass i fra den knuste ruta. Faren mente urimelig nok at ruta lå feil plassert, og dessuten tålte for lite til å være i et ”barnevennlig” nabolag.

Uansett, Lars klarer seg så vidt igjennom hverdagen uten noen voldsomme utbrudd. Han bryr seg nesten ikke om Svein på jobben lenger. Nå er det naboene som er det største irritasjonsmomentet. Han har gitt opp å be om tålmodighet, for de ble jo bare vanskeligere å holde alt inni seg etter den kvelden…

En dag treffer Lars en gammel dame på kjøpesenteret. Hun ser ut til å ha problemer med å rekke opp til øverste hylle, og Lars tilbyr seg å hjelpe.

De kommer i snakk, og Lars forteller om den plagsomme kollegaen, og de forferdelige naboene sine. Han ler når han forteller om alle strekene naboens sønn gjør, og himler med øynene av Sveins smultringinvasjoner på kontoret. Han forteller om hvor irritert han har vert i det siste, og hvordan han måtte streve for å kontrollere seg noen ganger. Han overrasker seg selv ved å bruke fortidsformen. Som om dette ikke betyr så mye for ham lengre. Da sier den gamle kona; ”Du blir vandt til det. Når vi blir utsatt for utfordringer, er det bare Guds måte å hjelpe oss til å utvikle oss!”

Dette vekker tanker i Lars, og han forstår etter hvert at Gud har vert der hele tiden. Han hørte Lars’ bønn, og gav han dermed noe annet å tenke på, slik at irritasjonen mot Svein ikke lenger betød så mye. Etter all irritasjonen hadde Lars nesten blitt immun mot brysomme folk. Han visste at de antagelig ikke mente noe med det, og at det ikke ville forandre noe om han brukte energi på å bli irritert.

Slik bruker Gud omgivelsene rundt oss. Han er ikke opphavet til det som er vondt, men han bruker det til å forme oss slik det er best for oss! Bønn funker alltid! (klikk på linken for å lese et tidligere innlegg om dette) 

Forresten! Apropo bønn! hvis du har spotify, hør denne lydfilen om bønn!

 

Den Uerstattelige Perlen

Dette er den andre av lignelsene jeg har samlet. Denne er bra!

 

Den Uerstattelige perlen.

David hadde levd store deler av livet sitt i Inda, hvor han var blitt god venn med perlefiskeren Rambhau. De to vennene snakket ofte om den kristne tro, siden David var kristen. Rambhau var svært interessert, men syntes at kristendommen hadde for lettvinte svar.

"Deres vei til himmelen er for enkel. Hvis jeg skulle komme til himmelen uten å trenge å arbeide for det, ville jeg følt meg som en tigger som var der på nåde. Jeg vil være verdig min plass i himmelriket. Jeg skal fortjene min plass."

Ingenting av det David sa, kunne få Rambhau til å forandre innstilling, men årene gikk, og David og Rambhau fortsatte å være gode venner. Så en dag kom Rambhau og banket på hos David.

"Jeg har noe viktig å fortelle deg," sa Rambhau. "I morgen kommer jeg til å begi meg ut på en lang reise til Dehli. Jeg har bestemt meg for å gå dit på mine bare knær. Det vil vise Gud at jeg mener alvor, at jeg virkelig fortjener en plass i hans rike."

"Er du blitt gal?" ropte David. "Det er jo mer enn femti mil til Dehli! Knærne dine kommer til å være skrapt i stykker lenge før du kommer til Bombay!"

"Kjære venn, du har vært en støtte for meg i mange vanskelige stunder, og jeg har satt stor pris på samtalene våre om de hellige ting," svarte Rambhau. "Men ikke prøv å overtale meg til å avstå fra denne reisen. All lidelsen vil være verdt det når Den Evige gir meg min belønning. Men jeg er ikke så sikker på at jeg kommer til å vende tilbake fra reisen, og derfor er det noe jeg vil vise deg."

Rambhau fant fram en utsøkt vakker eske. Da ha åpnet lokket, fikk David se den vakreste perlen han hadde sett i hele sitt liv.

"Jeg har aldri fortalt deg jeg har en sønn, " sa Rambhau med tårer i øynene. "Også han var perlefisker - en mye bedre perlefisker enn jeg noen gang har vært. Livsdrømmen hans var å finne den perfekte perlen, og det gjorde han... Perlen du ser her er absolutt feilfri. Men han hadde vært for dypt nede, for lenge, i jakten på perlen. Denne perlen kostet ham livet. Han døde bare et par dager etter han hadde funnet den. Dette er uten tvil min mest verdifulle eiendel. Jeg vil du skal ha den som et minne om vennskapet vårt."

David satt taus og funderte over vennens ord. Så tok han Rambhaus hender.

"Rambhau, perlen er helt fantastisk. Jeg betaler gjerne 10 000 dollar for den."

"Hva mener du?" spurte Rambhau. "Jeg vil ikke selge perlen til deg. Det er en gave fra meg til deg!"

"Ja, men jeg kan umulig ta imot noe så verdifullt," svarte David. "Det føles ikke riktig. La meg få betale deg 10 000 dollar."

Rambhau stirret opprørt på vennen. Hva mente David med å forulempe ham på denne måten?

"David, denne perlen er det mest dyrebare jeg har. Men det skyldes ikke perlens verdi i penger. Forstår du ikke at jeg kunne fått flere 100 000 dollar hvis jeg ville selge den? Nei, perlen er dyrebar for meg fordi sønenn min ga sitt liv for å finne den. Jeg kan ikke selge den til deg, men jeg vil gi den til deg. Vær så snill, ta den imot som et symbol på hvor høyt jeg setter deg og vennskapet vårt."

"Forstår du ikke?" sa David stille. "Gud tilbyr deg frelsen som en gave. Den er så verdifull at et menneske aldri kan gjøre seg fortjent til den. Selvom du foretok 10 000 pilegrimsferder, ville du aldri kunne kjøpe deg en plass i himmelriket. Alt du kan gjøre er å ta imot den, som et tegn på at Gud elsker deg som sitt eget barn."

 



 

Blinke lille stjerne

Jeg har samlet en del på små "lignelse" historier som har med kristendommen å gjøre. Synes noen av dem er skikkelig bra, så jeg tenkte at jeg skulle poste en del av dem her. Lager en ny kategori "Lignelser" slik at de blir lette å finne...

 

Blinke lille stjerne

En av landets dyktigste pianister skulle holde en lunsjkonsert i Konserthuset. Det var dekket bord langs langsidene i rommet, og i midten sto flygelet. De besøkende spiste og småpratet mens de ventet på at konserten skulle begynne.

En kvinne hadde tatt med sin fem år gamle sønn for å oppmuntre interessen hans for pianospilling. Plutselig fikk hun øye på et par bekjente noen bord lenger bort, så hun ba sønnen om å vente ved bordet mens hun vekslet noen ord med vennene.

En stund senere hørtes nølende toner fra flygelet. Alle kikket nysgjerrig opp. Moren til femåringen skjønte forskrekket at sønnen, i stedet for å vente ved bordet, hadde sneket seg bort til flygelet. Der satt han nå og spilte Blinke lille stjerne med en finger. 

Moren ble naturlig nok pinlig berørt. Hva ville de andre besøkende si?

Men før hun rakk å styrte fram og sette en stopper for klimpringen, sto med ett pianisten framme ved flygelet. Han satte seg ved siden av gutten på pianokrakken, smilte til ham og hvisket at han skulle fortsette å spille. Så framførte mesteren og nybegynneren sammen Blinke lille stjerne. Gutten spilte melodien, pianisten la til akkorder og andrestemmen. Publikum var trollbundet. 

Når du er ute på dypt vann, når ingenting blir helt som du hadde tenkt deg - lytt nøye. Da kommer du til å høre Gud hviske til deg: "Ikke slutt å spille. Gi meg også plass på krakken, så spiller vi sammen. Bruk det talentet du har, lite eller stort, så skal jeg forvandle det til noe storslagent."

Bønn:
Gud - så langt idag har jeg verken sladret eller mistet humøret. Jeg har ikke vært sur, slem eller egoistisk. Men om noen minutter er det på tide å stå opp av sengen, og fra da av kommer jeg til å trenge en god del hjelp. Amen

 

, Sokndal

Bor på Haua med mannen min, Thomas, i et oppussingsprosjekt med mye potensiale. Er 25 år. Lærer. Jeg er glad, venn med Jesus, positiv og variert. Har en drøss med hobbyer, og liker alt som er kreativt, spennende, og smaker søtt! Det skjer så mye bra i livet mitt; Masse små Mirakler som jeg vil dele med dere!

Instagram: Ingrid0123





Anbefalte Innlegg:





Arkiv

hits