Drømmen hvor jeg møtte meg selv i døra

Jeg drømte at jeg gikk i en lang gang, og kikket på bøker. Thomas gikk ved siden av meg, med hånden trygt og koselig hvilende i korsryggen min. Et vennepar gikk et par skritt foran oss. Så var det som om Thomas synes jeg brukte for lang tid til å se på bøker, og begynte å dytte meg fortere fremover.

Jeg ble litt småirritert, og begynte å løpe, for å “slippe unna.” Men akkurat det var han visst forberedt på, og dyttet meg ekstra hardt fremover, noe som resulterte i at jeg løp rett på en gutt. Jeg traff noe hardt med hodet, og satte meg ned for å grine, for å få medfølelse. Men venneparet gikk bare rett forbi,  som om de synes dette var for flaut (den lille gutten satt altså ikke å gråt, men hadde gått videre). Jeg ventet på at Thomas skulle komme og trøste, men ingenting skjedde. 

Da jeg så opp, var det kun ei jente i gangen. Hun hadde sinnsyke øyne, som rullet rundt. Jeg ba henne om hjelp, men hun bare overså meg. Så plutselig angrep hun meg med saksen hun hadde i hånda. Nå kjente jeg at jeg ble sint. Hva var det som feilte alle? Var det ingen som hadde noe medfølelse her? 

Jeg gikk sur videre, men om ikke lenge var saksedama der igjen, og prøvde å stikke meg. Jeg begynte å få riktig så morderiske tanker som strømmet på. Men akkurat da våknet jeg. 

Jeg var lys våken, litt sur på Thomas som sov uskyldig ved siden av meg, og full av skuffelse. Og jeg ble liggende å tenke litt på denne drømmen. Det slo meg at kanskje dette er en sånn drøm som faktisk betyr noe. Jeg merket at drømmen egentlig sier veldig mye om meg selv, og mine negative reaksjoner.

Når alt gikk imot meg, og til og med de nærmeste sviktet, hva gjorde jeg da? La meg ned, synes synd på meg selv, og prøvde å få sympati. Da det ikke virket, ble jeg aggressiv, selv om jeg egentlig var flink å skjule det. Selvsagt var drømmen overdreven. Men den skremte meg allikevel litt, for det er nok noe sant i det. Jeg har en tendens til å søke sympati når livet butter imot – spesielt fra de nærmeste (så de fleste vennene mine merker det kanskje ikke). Den riktige reaksjonen, burde jo bare være å reise seg opp igjen etter fallet, gi en småirritert tilbakemelding til Thomas, og gå videre. Men underbevisstheten min er altså ikke så moden. Så da er spørsmålet: gjelder det også den bevisste Ingrid? 

Ingrid – ikke så moden som en skulle tro… 

Har du noen rare drømmer?