Nå er vi i bobla.
Når vi går nedover veien, er jeg full av stolthet over den lille, svarte pelsballen i enden av snora. Jeg føler at alle bare vil være med oss. For Ninja er så uimotståelig!
Jeg viser henne gledelig frem til alle venner og familie. Og alle blir sjarmert!
Jeg koser meg masse når vi bare er alene, for da får vi tid til å virkelig bli kjent.
Jeg elsker å vise henne nabolaget. De morsomme konglene nede ved lekeplassen (Vi tar med en hjem!!), det litt skumle vannet i elva. Endene som vagger avsted. Sanden som må prøvesmakes. Alt er et eventyr, og jeg får livsglede bare av å se på Ninjas store fascinasjon.
Jeg elsker å trene på alt det hun skal lære! Det er så enormt mye! Lære å gå fint i bånd (hun går fint helt til båndet blir stramt. Da drar hun motsatt vei!), lære å bli klippet med klippemaskinen (skummelt!), klippe negler (enda skumlere!) bli vant med bading (ukentlig), tisse ute, og så skal vi snart begynne å lære betydningen av klikkeren (google klikkertrening hvis du ikke vet hva det er) før vi setter i gang med alle slags artige triks og morsomheter.
Å få valp har fylt meg med glede, og også minnet meg på hvor mye det er å lære og hvor mye det er å nyte i hverdagen 🙂
Men når det er sagt, må jeg innrømme at det er en tålmodighetsprøve også! Når Ninja biter meg i leggen enda en gang, bjeffer utfordrende, mens hun springer avsted i villmann-fart når vi egentlig skal inn og legge oss. Søt, men også irriterende!! 🙂
Herlig tid 🙂
