Jeg er kristen. Ikke på den måten at jeg er barnedøpt og synes det er en fin tradisjon. Men på den måten at jeg faktisk tror at Jesus levde, og at han enda lever. Jeg går i kirka hver uke. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har lyst. Fordi kirka er det stedet jeg får påfyll og inspirasjon, og treffer mange av vennene mine. Jeg leser i bibelen hver dag, ikke fordi jeg må, men fordi jeg har lyst. Fordi jeg ser at det former meg til et bedre menneske. Og jeg lærer stadig noe nytt om hvem Gud er. Om Hans godhet.
Jeg tror ikke det å være kristen gjør meg bedre enn andre. Jeg tror heller ikke det gjør meg mer dømmende. Tvert imot! Gud lærer meg gjennom bibelen at ingen mennesker er perfekte, men at alle er verdifulle i Hans øyne. At alle har sin historie og bakgrunn som preger dem, og påvirker dem. Men at alle blir gitt en mulighet til å komme til Ham. At alle fortjener nåde og godhet. Muslimer. Kristne. Tiggere (til og med rumenere!). Frekke folk. Dømmende folk. Vi kan alle sammen ha godt av en ekstra sjanse!
Å være kristen gjør at jeg har et ekstra håp når livet er håpløst. Det gjør at jeg har en ekstra motivasjon til å gjøre det rette – selv når ingen hadde “sett” det gale jeg gjorde. Å være kristen gjør meg på ingen måte perfekt. Men det gir meg SÅ mye. Gud gir meg en mening med livet som er verdt å dø for. Men enda større: det er verdt å leve for! Gud gir meg en mulighet til å strekke meg mot det jeg var skapt til å være. En mulighet til å nå opp til Ham.
Dette ble et litt sånn “altmulig”-innlegg. Men jeg merker bare at det er så mange ulike versjoner av hva en kristen er. Så jeg ville oppklare litt i hvordan jeg ser på meg selv om en kristen – og som en etterfølger av Jesus!
PS: ble inspirert til dette innlegget av minrefleksjon.
Synes du skriver svært godt. Fint at temaet kunne være til inspirasjon. Håper du får en riktig fin kveld!