Kamelridning

Categories G Reise og ferie

Den eneste aktiviteten vi haddde planlagt før vi reiste til Marrakech, var kamelridning. Dette var med andre ord noe vi hadde gledet oss mye til! Vi ble hentet på hotellet av en minibuss, og kjørte ca 15 minutter utenfor byen. Der ble vi presentert for kamelene. Mit førsteinntrykk var at det var skikkelig store dyr!

 

La meg introdusere: Camilio!

 

Vi døpte min kamel for Camilla, og Andrea sin ble hetende Camelius. Jeg vet. Kreative navn! For å komme oppå, måtte kamelene legge seg ned. Da gjaldt det å hoppe oppå fort (så du var på plass dersom den begynte å reise seg), og deretter holde fast til kamelen var vertikal igjen. En litt skremmende, men overraskende enkel prosess 🙂

Vi red en stykke over åpne sletter, og krysset motorveien før vi nærmet oss Palmelunden. Det var perfekt temperatur – ikke for kaldt, og ikke for varmt. Men jeg må innrømme at skyggearmen var på grensen til å fryse…

Etter en kort stund følte jeg meg relativt trygg på kamelryggen. Selv om de var store dyr, var det få uforutsette bevegelser, og dyrene virket trygge, vante og kanskje en god dose leie. 

Her må jeg bare få lettet hjertet litt. For det første, så sier jeg feil hele tiden. Det er egentlig ikke snakk om kameler, men dromedarer. Men jeg ble påvirket av at alle gikk rundt og snakket om “camels.” Så nå er det bare kameler for meg også. 

For det andre, så må jeg si at det var med blandede følelser jeg satt på Camilla den lange turen. Dyrene bar preg av å være mye bundet, hadde lite frihet, gnagesår på knærne (antagelig etter å legge seg ned så ofte for å få turister på ryggen. Eller fordi de ble slått på knærne når de ikke ville legge seg.), og generelt virket de litt spinkle og stakkarslige. Det uten at jeg har så enormt peiling på hvordan kameler (eller dromedarer) skal behandles, da. Men jeg må bare si at jeg er usikker på hvor dyrevennlig denne næringen egentlig er. Det er nok ikke noe jeg vil bruke penger på igjen. 

Vi pratet litt med med-rytterne våre. Noen fra Tyskland, og noen fra Island. Kjekt å prate med noen som snakker skikkelig engelsk, og forstår kulturkrasjen vi nettopp har opplevd. 

 

Vi red på kamelene i omtrent to timer (tur/retur). Og det var akkurat nok. Tror ikke rumpa mi hadde årket noe mer – jeg begynte å få krampe i lårene. Den tidligere omtalte skygge-armen ble til sol-arm når vi snudde for å ri tilbake, og endte opp med en mye sterkere dose solskinn enn den andre. Som resulterte i litt ujevnt rosa armer til tross for faktor 30. (du ser den siste sol-armen på det siste bildet i dette innlegget)

Vi hadde en stopp hvor vi fikk servert marokkansk te (grønn te med mint og mye sukker), samt de mye brukte pannekakene(som minner litt om potetkaker). 

Før vi sa far vell, fikk jeg tatt en liten selfie med Camilio og gjengen 🙂

 

Nydelige dyr! Hele denne rideturen inspirerte meg til å male, faktisk. Tror jeg må kjøpe meg et stort, godt lerret ved første anledning, og prøve meg på litt kunstnerier igjen 🙂

 

2 kommentarer

2 thoughts on “Kamelridning

  1. Hei Ingrid, gratulerer med fast jobb. Kjedelig du har vært syk etter du kom hjem. Håper du er bedre nå? Jeg følger spent med på reiseskildringene dine, og har selv lyst til å prøve både kamel og elefantridning, så om det byr seg en anledning blir det nok en tur på det. De burde kanskje hatt et tårn for å klatre opp på kamelen i stedet..

  2. fjellgeitbundingen: Funket egentlig ganske bra å få kamelen til å legge seg ned 🙂
    Ja, jeg er mye bedre, men hoster enda en del. Er spent på hvordan det skal gå å tale på ungdomsmøtet i kveld. Men med Gud på laget, bør det gå bra! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *