Da jeg kom hjem fra Marrakech på mandag formiddag, var jeg i dårlig forfatning etter en lang og ubehagelig hjemreise (mer om den kommer senere!). Men jeg var klar for en dags avslapning før en travel uke skulle sparkes brutalt igang. Jeg hadde tatt alle forhåndsregler, men til ingen nytte. Kroppen sa stopp. Så nå har jeg ligget hjemme i fire dager med en blanding av brutal hoste, feber, nysing, slapphet, hodeverk og kvalme. Det er nok ikke noe verre enn influensa, men det føles ille nok når det står på.
Dessuten har Thomas nesten ikke vært hjemme siden jeg kom hjem. Han spiller i bandet på en revy som skal fremføres til helga, så han øver hver ettermiddag og kveld (og ofte på formiddagen også). Det har rett og slett vært litt ensomt her hjemme. Men onsdag fikk jeg hjem igjen hunden, så da ble det litt koseligere og mer livlig her hjemme.
Et stort lysglimt i disse triste omgivelsene er at jeg har fått fast jobb i fra høsten av! Endelig kan jeg slutte å søke hvert år, og gå med den usikkerheten… Thomas har enda ikke fått noen tilbud, så det er en stor trygghet å vite at i hvert fall en av oss er sikret.
Jeg håper virkelig jeg er i form til å gå på jobb i morgen. Da skal jeg dessuten i bursdag, og på lørdag skal jeg tale på ungdomsmøtet. Har virkelig ikke tid til å være syk lenger! Det stjeler så mye krefter!
Når hverdagen ikke går helt som planlagt, må man bare lene seg tilbake og ta det som det kommer. Stole på at alt tjener til det gode for dem som tilhører Gud (Rom.8.28.) og benytte anledningen til å ha litt tid for meg selv.
