En halv historie om blodsøl, besvimelse, og en dårlig morgen…
Categories B opplevelser og hverdagslivI går hadde jeg en usedvanlig dårlig morgen. Den startet med at jeg våknet klokka fem om morgenen av alarmen til mannen (som går på kurs gjennom NAV for tida). Det i seg selv var jo ok. Det hadde jeg faktisk planlagt. Men når vi hadde fått pratet litt, og jeg skulle til å smøre frokost til ham (som var sent ute, fordi vi hadde pratet). DA klarte jeg å skjære meg på brødkniven. Altså, jeg visste ikke at det gikk an en gang! Men det ble nokså dypt, og blodet kom ganske fort, så jeg forstod fort at dette kunne bli et problem.
Nå er det på tide med litt forhistorie, for for normale mennesker, så er ikke et lite kutt som blør noe stort problem. Men alle perfekte mennesker har en akilleshæl (fanget du ironien der??), og min er at jeg blir forvandlet til unyttig gelè og bomull med en gang det er snakk om blod, tortur, og/eller sprøyter (tannleger kan også ha samme effekt noen ganger). Det er ikke bare det at jeg er “redd.” Jeg vet jo godt at det ikke er farlig. Og SÅ vondt er det heller ikke. Men jeg mister bare helt kontroll over kroppen min, og klarer ikke å reagere rasjonelt. Så her er det som skjedde så:
Ingrid stabber inn på badet med den blødende tommelen i full fart på vei mot vasken. Der skylder hun av det verste blodet, noe som som selvsagt får det til å se dobbelt så mye ut, og gjøre dobbelt så vondt (rennende vann i såret kan fort bli ubehagelig). Hun roper nervøst til Thomas – som sitter på do – og alarmerer ham om faren. Hun innser at hun ikke kommer til å klare å finne papir selv, siden det er på andre siden av rommet, og synet begynner å svikte: svarte prikker danser frem i fra sidesynet, og dekker snart hele rommet. Ingrid er en erfaren nesten-besvimer, så hun setter seg ned på gulvet med hodet mot Kina, og fingeren rett opp så Thomas kan plastre den. Når det er gjort, synker hun sammen i liggende stilling på gulvet.
Jeg husker en susende lyd, som når du våkner av en drøm og har en følelse. Følelsen er god. Fredelig. Helt til susingen begynner å gjøre vondt i ørene. Det trenger seg inn i skallen, og utvikler seg til dunking. Hodet og tommelen dunker i takt. Hva skjedde? Spør Thomas, og jeg kjenner at jeg er svett. Svett og kald og varm over hele meg.
Jeg tenkte på det litt, og holdt nesten på å konkludere med at det var en crappy morgen. Slik som i tittelen min. Men vet du hva? Egentlig er det bare halve historien. Vi kan alltid velge hvilken historie vi vil fortelle. Den negative dagen er kanskje mest dramatisk og spennende å skrive om. Men fakta er at jeg også hadde mye godt denne morgenen. Først våknet jeg med vissheten om at Thomas har fått et jobbtilbud! (Skal på intervju i dag!!) Vi hadde en hyggelig stund sammen på morgenen hvor vi pratet, og koste oss. Altså; virkelig pratet. I tillegg var det jo veldig flaks at jeg ikke var alene når jeg kuttet meg. Da hadde jeg sikkert blødd i hel på badegulvet (tulla….). For ikke å snakke om at det var såpass tidlig på morgenen at jeg hadde tid til å slappe litt av før jeg måtte gjøre noe. Så dagens moral er: Se det positive i enhver situasjon. Kanskje blir dagen mye bedre enn du trodde, kun fordi du endrer perspektiv…
Resten av dagen ble også veldig fin. Men det for jeg skrive om senere, for nå er jeg redd jeg kjeder dere med altfor mye tekst, og litt urelevante bilder(glemte å ta bilde av meg selv da jeg besvimte)…