Ah, herlig med en fridag, tenkte vi, mamma og jeg. Vi skal bare få stelt noen graver på kirkegården før 17.mai, og så skal denne helligdagen nytes max! Et par timer, tipper jeg. Så jeg troppet opp i familiebedriften Urdals Planteskole klokken halv ti om morgenen. Klar for dyst!
Mamma hadde forsovet seg litt, fordi hun hadde vært oppe og vannet i natt også. Men hun var våken og klar da jeg kom. Før vi pakket inn i bilen, måtte vi bare få priset noen urner. Så vi laget plakater, printet dem ut, og skulle laminere dem, men lamineringsmaskinen var ødelagt. Jaja. Så måtte vi bare vanne litt. Jeg startet med å vanne amplene inne i butikken, mens mamma skrev ned hvilke frukttre hun måtte bestille inn. Etterpå tok jeg sommerblomstene ute, mens mamma bestilte frøpakker. Når jeg står foran butikken og vanner, er det uunngåelig at kunder strømmer til. Og når de spør med full forventning, og vi først står der, så er det klart at vi må åpne, og få solgt litt. Og da er det klart at enda flere kunder ser at det “er åpent.” For det forventer de jo uansett. Selv om det er andre pinsedag.
Tre kunder senere klarer vi å stenge vannkrana OG låse butikken. Så! Da er klokka halv ett, og fremdeles har vi ikke fått pakket bilen. Men det er ganske fort gjort. Etter at fjerde kunden har betalt, og bilen er full av blomster, trillebår og jord, er vi på gravplassen i ett-tida. Der treffer vi igjen to av kundene som handlet tidligere. Det er mange graver å stelle, på to forskjellige kirkegårder. Men det er egentlig helt ok arbeid. Været viser godsia, og det er ingen kunder som forstyrrer.
Klokka fire er vi ferdige. Da er vi klare for litt middag! Det ble kjøttkaker. Problemet er bare at mamma må gå rett etter middagen. Hun må hjem og føre regnskap.
Å være selvstendig næringsdrivende er ikke alltid fett. Spesielt ikke i ei lita bygd. Det er knallhardt arbeid, ofte over tolvtimers-dager, og med liten avkastning. Aldri skikkelig fri. Den eneste fridagen i uka (søndag) brukes til vanning og papirarbeid. Man kan ikke bli syk, for man får ikke sykepenger før etter 17 dager. Og da får du alt for lite til å leve for, hvis det i utgangspunktet ikke var så mye å gå på. Så man må på jobb (med et smil) selv om man har feber, og ikke har sovet på to netter. Selv om man hoster og er svimmel. Selv om armen ble skadet i fjord høst, og ikke har blitt god igjen enda.
Jeg er ikke så politisk engasjert. Men jeg forstår at dette er urettferdig.
Og jeg forstår at altfor få har en forståelse for lignende situasjoner.
Og jeg forstår at kommunen egentlig vil ha slike koselige småbedrifter.
Men jeg forstår ikke at hun gidder…
