Det var med bange anelser vi kikket ut vinduet om morgenen, og fikk mistankene bekreftet: Veien er borte. Fanget på Øyno – som nå virkelig føles som en øy. Vi er vanligvis omgitt av elv på alle kanter, men nå har elva utvidet seg til en sjø. Vi kommer oss ikke tørrskodd til broa en gang. Men hell i uhell: Da kan jeg slappe ekstra godt av denne søndagen med god samvittighet. Og møtet kl ett, får vi ta på skype… Planen om Prøve-juleRibba får vi utsette til i morgen, når vi forhåpentligvis kan få inn gjester igjen. Blir litt for mye mat til oss to. Hell i uhell: Vi baker pizza, og inviterer Benedikte, som bor i samme gata!
Her er utsikten fra hagen. Vår tomt er heldigvis trygt oppi høyden… Det må enda stige ti meter for å komme inn i kjelleren…
Og hvis dette varer lenger enn et par dager, så har vi massevis av mat i fryseren. Tror vi skulle klart oss en måned eller to, om behovet var der 🙂
