Det viser seg at både jeg og Bente har veldig hundetekket. Spesielt i Brasil. Jeg har alltid visst om denne egenskapen, men jeg tror Bente ble litt overasket da hun fant ut hvor elsket hun var av disse hårete skapningene. Og kanskje enda mer overasket da hun fant ut at hun likte dem bittelitt selv også. I hvertfall noen av dem. Nå skal jeg presentere dere for noen av våre nye hundvenner (eller fans, om du vil). (Jeg gir dem navn, for å ha noe å kalle dem.) Ingen av disse hundene har noen eiere, i hvertfall ikke som de fortalte oss.
Dette er Kræsh. Han fulgte etter oss da vi gikk en tur i byen Mogi. Plutselig ble han nesten påkjørt fordi han fulgte etter oss over en vei. Heldigvis stoppet bilen (noe som ikke er en selvfølge i Brasil). Da fikk vi i hvert fall ikke en ulykke på samvittigheten…
Her ser du Neibo. Han var naboen vår, og likte å sove i bunnen av trappa. Hans yndlingsaktivitet var å klø seg på rumpa med tennene sine.
Her ser du Dalton. Han diltet etter oss en hel runde rundt et vann. Ganske søt, og meget veloppdragen.
Dette er Vokteren. Han bodde utefor leiligheten vår i flere dager. Hver gang vi gikk forbi likte han å kikke litt opp på oss og kanskje til og med logre bittelitt med halen. Vi ble etterhvert ganske glad i vår egen lille vakthund før han plutselig forsvant igjen en dag. 
Det var egentlig overaskende hvor veloppdragne alle hundene i Brasil var. Jeg er i hvert fall kjempefornøyd når de holder seg på bakken, og ikke kommer bort å snuser på oss en gang (Selv om jeg har veldig lyst til å klappe dem har jeg blitt godt opplært til å styre unna i utlandet)
Huff, jeg får så vondt i hjerterota av å se hjemløse hunder (kjæledyr generelt). Nå så jo disse her ganske så velfødde og friske ut, men det er ikke alle som har det sånn. Dessuten er hunden et menneskeskapt dyr og er ikke laget for å ta vare på seg selv..
Eva: Ja, det var mange kjæledyr i Brasil (spesielt i slummen) som jeg også fikk helt vondt av å se på. Ustelte hunder med åpne sår, syltynne katter og skitne høner… :/