Er du lykkelig? Når jeg får dette spørsmålet, pleier jeg omtrent alltid å si ja. Jeg føler meg egentlig, mesteparten av tida ganske lykkelig. Jeg har så enormt mye å være takknemlig for (skal spare dere for lista). På tross av 4-5 timer på bussen hver dag, at jeg er syk og at jeg har venner som virkelig kjemper med livet, så sier jeg altså at jeg er lykkelig. Og mener det!
Men på mange måter føler jeg at det å være lykkelig er et valg. Ikke misforstå. Jeg mener ikke å ha ingen problemer. Jeg mener å alltid se på det positive, uansett om det er færrest positive ting. Det er nok derfor Paulus (i bibelen) kan si “Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si gled dere!” For ikke å nevne at han sitter i fengsel når han sier det. Og sikkert er sulten, pisket, og mishandlet. Det er ganske utrolig (og får min lykke til å virke liten i forhold).
En annen oppfatning jeg har, er at veldig mange ikke hadde svart som jeg. Er du lykkelig? Hva svarer du på dette? Hva skal egentlig til for å være lykkelig? Og hvorfor er det slik at Norge ligger på første plass når det gjelder velferd, mens når det gjelder hvor lykkelige folk er, ligger Norge på 86. plass (eller noe i den duren)? I hvert fall handler ikke lykke om å ha materielle ting. Så hva er det vi har mistet da vi ble nedlesset av biler, godteri og Ipoder?
Så kanskje handler det ikke om at vi skal fokusere på de små gode tingene og se bort i fra de store, fæle. Kanskje vi heller bare har glemt at de positive er enormt mye større en de små, negative. Eller kanskje vi har mistet en spesiell, Stor og God grunn?