Det er som om frykten er levende. Den griper hardt tak i meg, og holder meg der. Jeg kveles, og jeg kjemper, men det er nytteløst; Jeg kjemper mot meg selv. Det er så vanskelig for folk å forstå, for det er så dumt.
Frykten kan alikevel ikke beseires. Uansett hvor teit og unødvendig og dumt det er, så er det ingenting jeg kan gjøre for å forbedre det. Positive tanker virker fjerne og uekte. Trøstende ord blir tomme.
Jeg har tannlegeskrekk. På en eller annen teit måte blir jeg bare skikkelig redd og uvel og dårlig når jeg er hos tannlegen. Tannlegen er snill, men det hjelper ikke nok. Uansett hvor mange positive tanker jeg har inni hodet så hjelper det ingenting når jeg begynner å kaldsvette. Når det svartner for øynene og jeg vet jeg holder på å besvime.
Heldigvis er jeg nå ferdig med tannlegebesøkene for i år!
