Den lille jenta løper over, og jeg følger etter. Vi hopper på flak ute i vannet. De går i en lang bro ca 30meter fra bredden. Det er fargerik natur overalt. Gul, blå, rosa, himmel, hav og land. jeg klarer ikke helt å konsentrere meg om hva som er hva, men det betyr ikke så mye heller. Vi løper ganske fort. Jeg ser et annerledes flak i vannet. Dette er stort, og ser ut som is. Jeg plasker uti vannet, Fremdeles etter den lille brune jenta i kort skjørt, men ikke helt i hennes spor. Jenta følger enda flakene som ligger i en bro på vannet. 
Jeg er overrasket over at ikke vannet er iskaldt. Det er jo is i det! Jeg hopper opp på isflaket, men kan ikke bli der lenge, for jenta løper fremdeles. Så jeg henger meg på henne igjen, og hopper i fra flak til flak med henne. Vi kommer til ei strand. Flakene er ikke lenger i vannet, men vannet er sjø. Bølgene slår inn mot land. undres hvor bølgene var i stad? Det var helt stille vann da? Det må ha vert et annet vann, slår jeg fast. På stranda er jentas mor, og hun er også brun. Det må være et slags syden-land. Alle er så brune, og jentas mor er kort og liten. Jeg skjønner bare ikke det med isen…
Det er hærlig temperatur, og jeg er kledd i deilige sommerklær. Jeg blir så glad for å være her at jeg tar en liten dans i sanden. Slår hjul, hopper og ler. Dette er virkelig livet. Jeg tenker at jeg må ta bilde av folkene der, og hele landskapet, så jeg finner frem kamera. Jeg knipser i alle retninger. De blå bølgene, den søte lille jenta i miniskjørtet, og moren hennes. Bak stranda er en høy mur, og på den henger diverse klesvask. Jeg tar bilde av den også. Plutselig ser jeg noe litt rart hengende der på muren. Det ser ut som en baby? men den er litt inntørket, liksom. Den kan jo ikke være ordentlig. Ved siden av henger det noen flere små kroppsdeler. Merkelig.
Jeg våkner plutselig i fra drømmen min.
Dette drømte jeg nå i natt. merkelig, ikke sant? Det var en ganske positiv drøm, til tross for det siste som skjedde. Jeg ble ikke skremt av det av en eller annen grunn. Det bare var der på en måte… For et par netter siden drømte jeg enda en rar drøm;
Alle snakker om det. Og på grunn av det, er nok alle litt redde også. Jeg ser folk over hele Haua gløtte bekymret opp mot himmelen med jevne mellomrom. Ingen vet hva de kan forvente, eller hva de skal gjøre. Jeg har også hørt ryktet, som alle andre. Opp til flere ganger. " I dag vil sola bli så sterk at alt som er grønt vil ta fyr. Jeg har selv på meg en jakke med noe grønt på, og en grønn truse. Kan ikke gjøre mye med det. Nå bare venter vi, alle sammen. Jeg treffer ikke noen jeg kjenner, men snakker med alle sammen alikevel. Tenk om de ikke har hørt!
Sola går snart ned, og jeg lurer på om det bare er en spøk. En slags syk aprilsnarr, eller noe. Ved banken sitter mammaen min. Jeg setter meg ned med siden av henne og venter, mens vi diskuterer om dette kan være sant. Kan virkelig sola tenne på alt av en farge?
Sola bikker snart over fjellene. Den blir mindre og mindre, men rett før den går ned kommer et blendende lys. Alt er hvitt. Jeg aner ikke hvor mye tid som går mens vi sitter der og ser hvitt. Når lyset forsvinner blir det veldig mørkt, og jeg ser ned på jakken min. Jeg hadde tenkt til å ta den av meg når det skarpe lyset kom, men idet alt ble hvitt var det som om tanker ikke eksisterte lenger. Jeg har sett på jakken i flere minutter før det går opp for meg at den ikke brenner, og jeg reiser meg ustøtt opp igjen sammen med min mor.
Det er vanskelig å huske alt i fra drømmene mine, men dette var hovedpoengene. Det er skjelden noen mening med mine drømmer; de bare dukker opp i en eller annen merkelig og ulogisk form. Jeg vet ikke om alt blir skrevet riktig slik det var heller, men så godt som jeg husker det. Uansett er både drømmen og teksten et produkt av min fantasi. Det kan vel ikke være så forskjellig. Når jeg skal skrive ned en drøm, handler det vel mest om hva jeg tenker og oppfatter a drømmen, og ikke hva det faktisk er jeg ser. Jeg husker veldig godt den gode følelsen av å være i et varmt og hærlig land, den uggne følelsen da jeg oppdaget barnekroppene som hang på veggen, og frykten for det ukjente når jeg visste at jeg kanskje ville brenne opp før dagen var omme.
